Baltimore-bandet Beach House har laget drømmende pop sammen siden 2004. Har man hørt minst én av deres tre plater er ikke forventningene om et heidundrandes sceneshow enorme. Allikevel er det lov å ønske seg litt mer enn en dansende Erlend Øye.
Konserten starter med vakre «A Walk In The Park», en låt som tiltrekker seg et titalls forvirra Paramore-fans. De strømmer nemlig på fra Hovescenen, høye på Hayley Williams sitt show som ble avsluttet bare minutter tidligere- men blir fort skremt bort igjen av Beach Houses introverte manér. Vokalist Victoria Legrand gjemmer seg for det meste i håret sitt, noe som er synd. Hennes fantastiske røst og vokalsamspill med Alex Scally (som til tider er direkte rørende på plate), forsvinner litt i mørket på scenen.
Det første ordentlige livstegnet fra tilhørerne kommer når Legrand introduserer Lydverket-initierte «Norway». Ikke bandets beste låt, men det føles godt med et våkent Hove-publikum når konserten frem til dette punktet preges av sakte vugging.
Dessverre varer det ikke lenge. Bandet, som imponerer med å blande tristesse og lykke i én og samme låt, klarer ikke å engasjere et glissent Hove-publikum. For å klare dét, trengs det en nordmann.
Langt framme danser nemlig Erlend Øye. Og han er ikke alene. På mirakuløst vis har han klart å skape liv i et halvdødt, halvtomt Amfi. Sakte men sikkert begynner én etter én rundt ham å danse. Det hele eskalerer i en slags alldans, og innen Beach House har rukket å fullføre sin desidert sterkeste låt «Zebra» har alldansen forvandlet seg til en eneste stor jenkarekke. Et absurd øyeblikk som hever stemningen på den tidligere delvis begivenhetsløse konserten. Men spruten kom for sent.
Ellen Ramstad
