For å skissere landskapet overfor de av dere som ikke har hørt singelen «Radio» på, nettopp, radio: Cir.Cuz høres ut som om et mislykka Karpe Diem-coverband har funnet de forkasta refrengene til Erik og Kriss i en tilfeldig søppelbøtte og inntatt scenen ved Jack & Jones-butikken på Strømmen Storsenter foran tolv applauderende unger en lørdag formiddag.
Og for å ta det mest åpenbare først: Det hele er så uoriginalt at det nesten er imponerende.
Åpningssporet «Radio» og et par andre kutt er åpenbart produsert med radio og dansegulv i sikte, men sporene avslører først og fremst at produsent Mats Melbye (a.k.a M.A.T.S.) i beste fall er i stand til å lage svake kopier av überkommersiell popmusikk på sitt mest generiske. «Den eneste, for eksempel, er en lutfattig versjon av Swedish House Mafias «One», mens gitarklimprende, tannløse «Ubetalt» har et refreng så enerverende at det er et slit å kjempe seg gjennom låta.
«Den eneste»:
Fistpump-forsøket «Slu & sleip» er David Guetta uten bunn (tenk litt over det: David Guetta uten bunn). «Interessert», på den annen side, har en vond bismak av hjemmemekka danseband over seg. Jeg tror helt ærlig det er lettere å tegne en produksjon og få den til å funke.
Har du allerede hørt «Radio» kan du ha bitt deg merke i at det ikke bare er produksjonene som gjør Cir.Cuz til et ravnsvart musikalsk hull. Tekstmessig snakker vi om en rapgruppe så dårlig at selv Erik og Kriss’ oppstyltede banaliteter settes i et godt lys. I «Diva» har drømmedama egen privatjet, men er samtidig toppløs i FHM og i stand til å «kle av seg som en profesjonell». I «Slu & sleip» er dama ærlig og grei, men i neste del av refrenget også slu og sleip, slik tittelen antyder.
Ingenting henger på greip, ingenting er koherent og ingenting er interessant overhodet. Talende nok rappes det veldig mye om vær og vind. Trenger jeg nevne at rappinga halter så det holder, og at det høres ut som gutta knapt har hørt på en rapskive noensinne? Ikke det, nei.
Dette er dog ingenting satt opp mot avslutningslåta «Frelser», som best kan beskrives som pervertert mageplask av et forsøk på å kopiere Karpe Diems «Tusen tegninger», helt ned til en stusselig emulering av Magdis flow. I utgangspunktet er «Tusen tegninger» en raus kopp te hva patos angår, men her går det over alle hauger, med et ufrivillig latterlig forsøk på poetisk samfunnskritikk som resultat. Jaggu har de ikke klart å presse inn halve refrenget til samme gruppes «Byduer i dur også». Med guttas post-22.juli-twittermelding friskt i minnet: Det er litt spesielt å få toleranse-pekefingeren i trynet av et band som ville gjøre Afghanistan til parkeringsplass.
Og dermed, mine damer og herrer, sitter vi igjen med det som sannsynligvis er årets mest sjelløse, minst ektefølte og minst interessante utgivelse. Som sagt: Nesten imponerende. Nesten.
Andreas Øverland
