Bare et drøyt år etter at de forsøkte å drive ut gjenferdet etter Richey James Edwards for siste gang – på overraskende intense, nakne og gode Journal For Plague Lovers – vender Manic Street Preachers tilbake til arenapop-landskapet hvor de etablerte seg som et av Englands største band. Postcards From A Young Man er deres mest åpenbare publikumsfrieri på denne siden av årtusenskiftet, noe de heller ikke har forsøkt å legge skjul på. Også verdensberømte rockestjerner trenger å tjene til livets opphold.
Hvorvidt trioen fra den lille byen Blackwood i Wales fremdeles vet hva massene vil ha er selvfølgelig et helt annet spørsmål, men oppskriften de bruker er omtrent den samme som på suksessalbumene Everything Must Go og This Is My Truth Tell Me Yours fra siste halvdel av nittitallet – orkestrert voksenrock med beske, samfunnskritiske tekster og forsøksvis allsangvennlige refrenger. Denne gangen stiller de dessuten med innleid gospelkor, og et hjelpemannskap bestående av det noe brokete trekløveret Ian McCulloch, Duff McKagan og John Cale på henholdsvis vokal, (buldre)bass og keyboard/støy.
Men om de tre gjestenes navn ser innbydende ut på klistremerket på coveret, er bidragene deres dessverre ganske overflødige. Den overdrevent pompøse produksjonen drukner McCullochs mumlende stemme i gospelglam på den forsåvidt ganske oppløftende pop-låta «Some Kind of Nothingness», mens McKagan i det minste får æren av å heve intensiteten noen hakk gjennom sitt nærvær på «A Billion Balconies Facing the Sun», platas beste og tøffeste låt. Sistnevnte er dessuten sammen med «All We Make Is Entertainment» de eneste låtene hvor man kan ane bandets punk-røtter, selv om de riktignok er godt pakket inn i en glossy miks av glamrock, boogie og radiovennlige refrenger.
For å forsøke å dekke over et forholdsvis tynt låtmateriale, hvor bare et lite knippe av melodiene evner å engasjere, pøser Manic Street Preachers på med søtladne strykere, insisterende kordamer og et grandiost lydbilde, men lykkes bedre når James Dean Bradfield selv plukker opp mandolinen og skaper et avbrekk fra strykermaset på fine «I Think I Found It». Fyren er forresten en undervurdert vokalist, og gjør en jevnt over glimrende jobb med å fremføre Nicky Wires bitende tekster med tyngde og ektefølt innlevelse.
Likevel er det nettopp tekstene som til syvende og sist irriterer mest, i det jeg opplever som et sprik mellom det anti-konsumeristiske, anti-kapitalistiske og samfunnsrefsende budskapet bandet prediker, og metodene de bruker for å få det ut. En tekstlinje som «Don’t be evil, just be corporate/Fool the world with your importance» blir på sett og vis både hyklersk, selvmotsigende og avslørende når den kommer fra et band som selv tjener gode penger på å gi ut musikken sin til full pris på et av verdens største plateselskaper.
Om Nicky Wire faktisk virkelig mener det når han sier at grunnen til at musikken på Postcards From A Young Man har blitt så skamløst tilgjengelig, er for å få det subversive budskapet i tekstene ut til flest mulig, har jeg et godt tips til hvordan han kan nå enda flere: Gi den bort gratis.
Uten at det egentlig er en spesielt banebrytende idé, ville man i det minste ha kunnet snakket om et virkelig politisk statement, og ikke bare en samling middelmådige, overproduserte poplåter fra et band som desperat prøver å trygge sitt eget pensjonsfond uten å tilgrise sine politiske kredentialer.
Glenn Olsen
