Shining: Bylarm, John Dee
Shining: Nå også store i Norge.
Ironi. Når Shining faktisk gir ut ei skive med ordet «jazz» i tittelen («Blackjazz», gitt ut i år) markerer det på mange måter punktet hvor Jørgen Munkeby og kompani jobbet seg helt ut av jazzen musikalsk, og gjorde den så godt som irrelevant i lydbildet. Når han ikke spiller gitar spiller Munkeby fortsatt saksofon, ja, men uttrykket hans har mer til felles med gitarshredding enn med John Coltrane (for å plukke et navn som altfor ofte fremdeles trekkes frem i denne forbindelse). Anno i dag er Shining ganske enkelt et metallband, om enn et temmelig progga et.
Nå er det klart at jazzhelgener ser litt mer sexy og seriøst ut på en liste over innflytelser enn Mr Bungle og King Crimson, men selv om det å snike potensielle lyttere inn i metallen via jazzdøra har gjort mye for Shinings omdømme og lytterskare så langt, trenger de egentlig ikke dette kortet lenger for å bli tatt på alvor. I hvert fall ikke hvis man skulle dømme utifra det publikummet som kom seg forbi køen inn til et sprengt John Dee i går. Innøvd til fingerspissende spilte kvintetten så aggresivt og nådeløst at Munkebys spredte «thank you»-er mellom låtene låt rent malplasserte. Shining er i ferd med å mestre det å gjøre veldig kompliserte og musikknerdete komposisjoner tilgjengelige for gud og hvermann, uten å miste den litt snodige og antakeligvis irrasjonelle følelsen de utløser om at det de driver med på en eller annen måte er viktig. Når Shining spiller følger man med. Kanskje det er der du har Coltrane-arven din.
Peter Vollset
