Shutter Island (4)

Et interessant mysterium, topp miljøskildring og solide skuespillere. Men Scorsese kludrer det til med overforklaring.

Leonardo DiCaprio i "Shutter Island" (Foto/Copyright: United International Pictures).

Regissør Martin Scorsese og skuespiller Leonardo DiCaprio er glade i hverandre. «Shutter Island» er deres fjerde film. Og her gjør de mye bra, og noe mindre bra.

Filmen bygger opp et interessant mysterium, miljøskildringen er topp og skuespillerne er solide. Men så kludres det til i filmens siste halve time, der alt skal forklares, overforklares, og overoverforklares. Jeg vil nødig late som om jeg kan lære Scorsese noe som helst om å lage film, men har en sterk følelse av at «Shutter Island» ville vært mye bedre om spilletiden var 2 timer blank i stedet for 2.15.

Værfast på farlig øy

US Marshal Edward Daniels (Leonardo Dicaprio) og hans nye partner Chuck (Mark Ruffalo) kommer til den øde øya Shutter Island for å etterforske en pasients forsvinning på sinnsykehuset Ashcliff.

Daniels føler seg motarbeidet av doktor Cowley (Ben Kingsley), og når en pasient gir ham en advarsel, blir Daniels redd for at noen på øya er etter ham. Så blåser det opp til en storm som gjør alle værfaste på Shutter Island.

Toppscore for miljøskildring

Filmens anslag og innledning er svært lovende, og ville gjort selv Hitchcock stolt. Både ankomsten til øya, og ferden opp til sanatoriet pirrer interessen. Mysteriet bygges gradvis opp, og til slutt er vi ikke lenger sikre på hvordan gåten henger sammen.

Dette er filmet, klippet, lyssatt og tonelagt etter alle kunstens regler, og det ser fryktelig lekkert ut! Sjekk for eksempel kulissemester Dante Ferrettis uhyggelige fengselsceller når handlingen dreier mot avdeling C. «Shutter Island» får altså toppscore for miljøskildringen.

Leonardo DiCaprio og Mark Ruffalo i "Shutter Island" (Foto/Copyright: United International Pictures).

DiCaprio gjør ingen feil

Leonardo DiCaprio gjør heller ingen feil i «Shutter Island». Han viser seg nok en gang som en solid skuespiller, selv om han muligens er litt for ung for rollen. Det er heller ingen feil med rollene rundt ham, besatt av blant andre Mark Ruffalo, Ben Kingsley og Max Von Sydow i et kort, men hyggelig gjensyn.

Og syntes du Jackie Earle Haley var skummel i «Watchmen», så bør du virkelig oppleve ham i «Shutter Island». Scorsese har samlet en flott gjeng skuespillere, som definitivt drar helhetsinntrykket oppover!

Scorsese overforklarer

Men så var det dette med overforklaringen av filmens mysterium. Scorsese ønsket åpenbart ingen uklarheter eller løse tråder her, for han bruker hele den siste halvtimen til å forklare hva som har skjedd, og går grundigere til verks enn selv Hercule Poirot ville gjort.

Jeg trenger ikke ha absolutt alt forklart. Jeg må ikke ha det inn med teskje. Det hadde holdt med fem minutters oppklaring for å skjønne sammenhengen.

«Shutter Island» har mange kvaliteter, og er verdt å se, selv om den ikke holder hele veien til rulleteksten.

16 Responses to “Shutter Island (4)”

  1. Kenneth

    Har anmelderen lest boken? Regner med at du ser anderledes på konklusjonen din hvis du hadde lest boken.

  2. Birger Vestmo

    Nei, jeg har ikke lest boken. Men det er irrelevant. Man skal ikke behøve å ha lest boken for å ha fullt utbytte av filmen. I så fall har ikke filmskaperne gjort en god nok jobb.

  3. Ingrid

    SPOILERALERT! IKKE LES DETTE HVIS DU IKKE HAR SETT FILMEN!
    Hmm. litt uenig med deg Birger, for en gangs skyld. Jeg tolket ikke slutten av filmen som en endelig oppklaring på hva som hadde egentlig hadde foregått hele tiden. Tvert imot synes jeg det var en åpen slutt som la opp til at seeren skulle gå ut av kinosalen i tvil om Teddy egentlig var gal eller om han ble sperret inne for å skjule en konspirasjon. Derfor den lange slutten der seeren fikk tilskuerplass fra Teddys hode. Så vidt jeg vet har boken også en helt åpen slutt som får deg lure på hva som er hva.

    • Tormod

      Heisann!
      Enig med deg, bortsett fra at jeg mener vi til slutt i filmen får tilskuerplass fra røverne på institusjonens side. Under hele filmen ser vi hva som skjer ut fra Teddys synsvinkel, men til sist snur perspektivet. Den lange slutten er genial og helt på sin plass, og ment for å sette, ikke bare Teddy, men også oss ut av spill. Det klarte den, kanskje…
      Anbefaler deg å følge tråden lengre ned i feltet, hvis du har lyst på et dypdykk i hva som kanskje egentlig skjer på øya. Jeg syntes det var en interessant forklaring.
      God lesning.
      Vennlig hilsen.

  4. Karianne

    Kunne neppe ha blitt mer enig i Birgers anmeldelse. Kunne ønske jeg leste denne FØR jeg så filmen. Da hadde jeg ventet et par måneder til jeg kunne se den i stua. For dette plottet har vi alle sett en og to og tre og enda flere ganger før.

      • Tormod

        Ja, det er veldig mulig. Man kan lett få assosiasjoner i retning av en konspirasjonsteoretiker når man leser hans/hennes post.
        Ikke desto mindre, synes jeg det er en god porsjon av de (mulige) hints og ledetråder filmen igjennom, som vil fremstå som slurvefeil fra Scorceses side, hvis det ikke ligger noe mer bak dem. Den åpenbart største eventuelle slurven av dem alle, er jo, som du nevner i din anmeldelse, nettopp slutten. En slurvefeil av det kaliber, kan kun tyde på at han enten undervurderer sitt publikum, eller er nødt til å tilfredsstille filmselskapets økonomiske bakmenn, for å få solgt filmen.
        Oppklaringen av mysteriet ligger ikke i de siste minutter, men gjennom hele filmen, og slutten (i tårnet) er ikke ment som en forklarende epilog, bare som en del av oppklaringen, inneholdende sine ytterligere, dog ikke siste, ledetråder. Tror jeg.
        Uansett hva og hvordan, en film som skaper diskusjon gjør den bare bedre.
        Vennlig hilsen.

    • Johan

      Enig i at posten er interessant, men ikke alle “ledetrådene” er like fornuftige. For eksempel er det samme fyrtårn som vises først i filmen og i resten, eneste forskjell er at man veksler mellom å se det i høyvann og lavvann. Ellers fremgår det tydelig av filmen at det er en konflikt innad i institusjonen om hvordan man skal behandle pasienter, hvor Cawley representerer en human innfallsvinkel, mens sjefsvakten og Dr. Naehring står for den gammeldagse, kirurgiske tilnærmingen – til forveksling lik metodene for eksempel Dr Mengele anvendte i sin “vitenskap”. Denne konflikten er historisk representativ for paradigmeskiftet innenfor klinisk psykiatri fra femtitallet og til idag. Det forklarer også hvorfor for eksempel Dr. Naehring ikke var like overbevist om at “rollespillet” var den beste tilnærmingen, og hadde en sprøyte klar for sikkerhets skyld.

      Dette gjør også parallellene mellom sykehuset og konsentrasjonsleirene relevante, utover å være uttrykk for Teddys sinnstilstand, og uten at man er nødt til å godta hans paranoide forestillinger. Selv om Teddy hallusinerer og innbiller seg at han er utsatt for en konspirasjon, så er kritikken av den kirurgiske psykiatrien på fortsatt valid.

      Lappen Teddy finner i cellen til “Rachel” (sin egen celle?) er ikke et bevis på at Teddy er frisk. Det fremgår aldri at han vet navnene til alle de innsatte, så om pasienttallet er 66 eller 67 gir bare mening som del av en konspirasjon. At det til syvende og sist ikke gir mening i det hele tatt, kan jo være en indikasjon på at konspirasjonen ikke gjør det heller.

      For øvrig er nettopp det at konspirasjonen ikke gir mening det som sterkest indikerer at Teddy faktisk er gal. Selv om vestlig psykiatri gjennom tidene har hatt monstrøse elementer, har det aldri blitt påvist at eksperimenter med militære formål har funnet sted, andre steder enn i militæret. En av årsakene kan være at vestlig psykiatri ikke egner seg til slike ting, siden den nødvendige graden av hemmelighold ikke er mulig i slike institusjoner. Hverken lobotomi eller elektrosjokk var noensinne hemmeligheter, tvert imot var de i sin tid legevitenskapens flaggskip. Det at man som seer i stor grad likevel kjøper Teddys forklaring på hva som foregår (jeg gjorde i alle fall det), er en styrke ved filmen. Jeg synes imidlertid ikke nødvendigvis at oppklaringen er for lang, til det har den for mange kvaliteter etter min mening.

      En siste ting: Dersom Teddy/Andrew faktisk er frisk, hvorfor tar han selvmord på slutten ved å la seg lobotomere? Dersom han var frisk men ble overbevist om at han er syk, hvorfor fortsetter han ikke å la seg overbevise? Det blir bare meningsløst – de eneste to mulig forklaringene som jeg ser er A: Han var syk, hadde et øyeblikks klarhet, men fikk regress og ble lobotomert. B: Han var syk, ble kurert, men valgte å simulere en regress for ved å lobotomeres slippe for angeren ved å ha tatt livet av kona si.

  5. Elev 1337

    Jeg og venninnen min så denne, og var absolutt ikke sikker på hva som faktisk var saken når vi gikk ut av kinosalen. Etter litt diskusjon helte vi begge mest mot at Teddy ble lurt av menneskene på Shutter Island, og at han egentlig ikke var syk.

    Jeg var nesten helt overbevist om at han var sinnsykt (ikke bare ble det av folkene der) mot slutten av filmen, men ble usikker når de zomet inn på tårnet helt på slutten og skrudde på den fæle musikken igjen.

    Veldig bra film! Sinnsykt skummel.

  6. Martin

    Langdrygt, uengasjerende og til tider rett og slett tåpelig. Ble skikkelig skuffa over denne filmen. Hadde i det minste regna med at den var helt gjennomsnittlig. Leonardo er en dyktig skuespiller, men han burde nok få seg en annen agent. Jeg gikk ut og tenkte at dette var fire timer jeg aldri får igjen, selv om den bare varte i 2.

  7. Rita

    Jeg tror han ble lurt til å tro han var syk. Siden han treffer den egentlie Rachel i hulen nede ved sjøen og hun forteller han alt. Det må jo være det :S Blir gaaaal av å fundere! En av tingene jeg spekulerer på er hvordan han kjenner de barna, og hvorfor kona hans blir drept i en brann i begynnelsen og drept av han i slutten

  8. Mari

    Etter å ha sett filmen flere ganger (mer fan for hver gang) faller jeg for løsningen om at han har blitt syk, men “velger” lobotomering for å slippe de grusomme minnene. Altså ; det er bedre å dø som en helt, enn å leve som et monster.