Da LA-duoen No Age begynte å slippe singler, samlinger og etter hvert det svært morsomme debutalbumet Nouns rundt 2007-2008, var gleden over å ha funnet et band som endelig tappet inn på en nerve fra Hüsker Düs fuzzrockformel svært stor. De var liksom litt pussigere enn både Japandroids og DFA 1979; det skurret mer, og refrengene var bedre. Derimot er det jo slik at forbruket av nye band og nye uttrykk er såpass stor nå, at da andrealbumet Everything In Between (2010 ble sluppet, var entusiasmen min betraktelig lavere. Til tross for at de fortsatt hadde enkeltlåtene (for eksempel denne), men det var vanskeligere å finne de grepene som skilte dem fra mengden.
Muligens mener også Dean Spunt og Randy Randall at det blir stadig vanskeligere å være et stakkels, simpelt punkband i 2013, for An Object er et tidvis stort avvik fra den tidligere nevnte formel – her har de to gått langt for å bruke seg selv i nye sjangre og musikalske terreng.
Singelen «C’mon, Stimmung» er mest likt det gamle materialet. Som låt nummer tre på platen markerer den også overgangen fra det kjente til det eksperimentelle, som dominerer siste del. Herfra trår monotonien inn og man nærmer seg en del andre uttrykk, som The Replacements-med-cello-låten «An Impression», postpunkeren «Lockbox» og shoegazede «Commerce, Comment, Commence».
Dette er nok en tilfeldighet, men An Object deler både idé og albumfargekontraster med et annet punkband som i år bestemte seg for å skifte ham – The Men – som også gikk bort fra sitt etablerte uttrykk over i noe annet. I deres tilfelle mot countryen, med det resultat at de låt usikre og lente seg mer mot klisjéer enn de hadde gjort som rent punkband. I No Ages tilfelle er dette sidesteget noe mer vellykket – spesielt på nevnte «An Impression», men mon om de ikke hadde hatt godt av, når de først skal forsøke noe nytt, å også tenkt et annet lydbilde enn det relativt samme støynivået over hele albumet.
Flere av disse låtene hadde nemlig hatt godt av å kunne få mer frihet til å blomstre, også produksjonsmessig. «Detector/ed» og «My Hands, Birch And Steel» er to eksempler som føles fastbundne av de samme støylenkene, uansett om instrumenteringen er annerledes og oppbygningen er spennende. Her er det interessant å sammenligne med floridabandet Merchandise, som opererer innenfor samme stil, men som tar seg tid til å gi låtene farver og lengde – utvilsomt en retning No Age burde utforske fremover.
An Object oppleves som en halvveis revitalisering av et band som har forsvunnet en smule fra bevisstheten, men de modigste låtene er ikke de beste her. Jeg skulle ønske meg en enda mer helhetlig revitalisering – enten helt mot det eksperimentelle eller helt tilbake til punken. Her får vi en rekke gode enkeltlåter, men savner den store sammenhengen.
Jørgen Hegstad
