26-åringen fra Ålesund har vært innom Øya noen ganger nå.
Dette er Sigrid Solbakk Raabes andre runde på festivalens største scene, Amfiet. I dag avslutter hun årets festival – og det er ingen tvil om hvorfor: Hun har en bombastisk evne til overbevisning.
«It Gets Dark» åpner ballet. På fjorårets plate «How To Let Go» er det den aller beste låten.
Atmosfærisk og stødig etableres den som på film, mens skjermen bak henne lyser opp med stjerner. Dit siktes det mot.
Her hviler fornuften
Kveldens fornuft ble gravlagt da Sigrid drar frem «Head on fire» – laget i samarbeid med britiske Griff.
I øretelefoner er dette en låt med en helt grei overbevisning og et over gjennomsnittet godt refreng, men på scenen høres det ut som en glemt klassiker. Med Liva Austad Sværen på backing vokal kan det ikke bli mer rutinert.
Hvis ikke fornuften redder Sigrid, gjør følelsene det.
I Sigrids univers er det lite som er så vanskelig at det ikke er løst på slutten av siste vers. På et album kan det bli klamt optimistisk, men i Tøyenparken er det den største selvfølgelighet.
Låtene «A driver saved my night», «Mirror» og «Don’t feel like crying» er angripende, direkte og mektig – akkurat som stemmen. Låtene fra «How to let go» legger seg et sted mellom Muse og M2M.
Når gitarist Sondre Berg Abrahamsen slipper til med soloer finner han ikke opp hjulet på nytt, men lar det rulle helt galant av gårde.
Dritings i gresset
Vokalen til ålesunderen er alltid ekspansiv. Det virker som den vokser og vokser i studioversjoner og på scenen.
Når det bare er henne og pianoet på «Dynamite» er det slående hvordan hun lar stemmen løpe. Når bandet er tilbake og «Grow» står for tur, seirer Sigrids vokal overlegent over anlegget.
På fredag slapp hun sin første singel siden i fjor.
«The Hype» går en runde med det å være i konkurranse med seg selv. Den er helt fersk, men engasjerer likevel. Med et lydbilde som nikker til eurodance er det vanskelig å la være.
Energien til Sigrid er nådeløs. Ansiktet rynker på seg alle veier, og hadde hun stått bredere med beina, ville det blitt i spagaten. Hun tar totalt eierskap for hitlåter som «Don’t kill my vibe», og pedagogisk kommanderer publikum til å synge med.
Nostalgien og gleden for å være på Øya er helt åpenbar. En gang var også hun 16 år og sovnet på plenen med promille, men nå er det hun som edruelig vekker ekstase i alle aldersgrupper.
Livet som på film
Set-listen, grafikken, pyro og anekdoter. En unnskyldning fra Sigrid om å være hes, for så å treffe toner flere bare kan drømme om, virker et snev uærlig og konstruert.
Ser du det på scenen, får alt en følelse av å være tungt koreografert.
Å konstruere en opplevelse fra den helt ekte virkeligheten virker som en selvmotsigelse. Men med de trange rammene som er en scene og 90 minutter, konsentrer Sigrid et helt liv med følelser og fanger det slik at alle kan se.
Såre partier er lagt lagvis mellom bombastiske låter. Scenen mørklegges og åpner for artistens anekdoter, pyro understreker låtenes klimaks og fokuset forsvinner aldri hen.
Denne konserten er en og en halv time med ektefølt, intenst engasjement.
Livet er ikke en film, men når Sigrid avslutter kvelden med «Strangers» det vanskelig å tro noe annet. Forløsende og ukomplisert er hun en sikker vinner på scenen.
FLERE MUSIKKANMELDELSER:
