Sinnssykt menneskelig

Fra en glassvegg inne i det åpne kontorlandskapet i P3 på Marienlyst i Oslo, stirrer Jack Nicholson ned på programleder Cecilie Ramona Kåss Furuseth.

Øynene hans er oppsperret og blikket vilt. Hodet har han presset gjennom en flerre i tredøra, som han nettopp har slått åpen med en øks i et voldsomt raseri – eller ren galskap.

Det har mildt sagt klikka for ham. Og det er grusomt skremmende.

Det verste som kan skje

Bildet fra filmen The Shining er for Cecilie, og mange andre, blitt en klisjé.

– På noe av det verste som kan skje, forklarer hun.

Mange frykter nemlig psykisk sykdom eller psykiske sammenbrudd, både hos seg selv og ikke minst hos andre.

Hvis psykiske lidelser er synonymt med ukontrollerte personlighetsforandringer eller økseangrep, så er jo kanskje ikke det så rart, tenker Cecilie. Men i det siste har hun gløttet opp på veggen for inspirasjon, hun vil ta knekken på klisjéene.

TV-serien

Cecilie Ramona Kåss Furuseth har tilbrakt flere måneder side om side med unge mennesker som har opplevd nettopp det mange vil si er det verste som kan skje.

De har fått tildelt ulike merkelapper fra helsepersonell, diagnoser som kommer med mange fordommer:

Paranoid schizofreni. Personlighetsforstyrrelse. Tvangslidelse. Posttraumatisk stresslidelse.

– Det er en gruppe mennesker man ikke har sett mye til før, som man vet lite om og som jeg føler fortjener en stemme.

Så nå har Cecilie laget TV-serie om menneskene bak diagnosene.

«Sinnssykt» begynner imidlertid med noe mer personlig, Cecilie har nemlig noe hun selv vil fortelle.

Synkehullet

Selv om det ikke er noe en går rundt og ønsker seg, så må en diagnose noen ganger til for at livet skal bli lettere.

For Cecilie gikk det nemlig nedover en gang tidlig i tenårene. Nedover og nedover, som i et synkehull, forklarer hun.

Det var etter en periode i mørket, under dyna, at verden raste videre uten henne og hvor hun simpelthen ikke greide å løfte den ene foten foran den andre – at det ble på tide med et legebesøk.

Legen krysset av Cecilies symptomer på et skjema. Og for hvert kryss dannet det seg et bilde på noe mer håndfast.

Diagnosen

Cecilie fikk diagnosen bipolar lidelse. En sykdom både moren hennes og broren hennes også hadde.

Vi må skrive hadde, fordi de er her ikke lengre. Begge to slet så mye at livet endte i selvmord.

I familien Kåss Furuseth snakker de egentlig om det meste, også det som er vondt – men frem til nå har det vært enkelte ord Cecilie ikke har ønsket å si høyt. Som «arvelig disponert».

For selv om det er storesøster Else som har laget utsolgte sceneshow om familiens skjebne, så er det hun, Cecilie, som har arvet merkelappen.

Og mens Else har øst ut om sykdom, død og livet som etterlatt, har Cecilie holdt tett.

– Selv når man er åpen, så er det viktig å holde noe igjen for seg selv. Du må ha igjen noe som bare er ditt, sier Cecilie.

Kanskje er det derfor hun ennå ikke har sagt det høyt i løpet av sine tusenvis av timer på radio, skravlende med bestevenninna Sigrid Velle Dypbukt i Ramona og Siggen på P3, eller med søstera Else i The Kåss Furuseths.

Men mest av alt er det fordi hun vil fortsette å være Cecilie. Ikke bli «bipolar-Cecilie».

Hva vil folk tro?

Da hun fikk diagnosen bipolar lidelse type 2 for rundt 10 år siden, var det både en lettelse og på samme tid veldig skremmende.

Det betydde at hun endelig skulle få hjelp så det kunne bli bedre, men diagnosen sa også noe om at hun kunne bli dårlig igjen, og igjen.

At sykdommen kunne få henne til å gjøre ting som kunne virke merkelig for andre. At for henne – mer enn for andre, kunne store depresjoner prege deler av livet hennes. Depresjoner som i verste fall ble så mørke at døden kunne virke som den eneste utveien.

Cecilie ble redd for hva andre ville tro om henne dersom hun fortalte om diagnosen hun hadde fått. Så hun lot være, og bestemte seg for at det skulle forbli hennes hemmelighet.

Mislykka

– Helt siden første gang jeg ble dårlig har jeg følt meg annerledes enn alle andre som har levd «normale» liv, forteller Cecilie.

For mens hun har vært opptatt med å være syk, har andre rukket å skaffe seg en utdannelse, noen har laget barn, de har rett og slett «naila» livet.

– Når jeg ikke har fått til det samme, så har det gjort at jeg har følt meg totalt mislykka, forteller hun.

Med tida har hun skjønt at hun ikke er aleine om å slite, men hun har også skjønt at det er noe de fleste holder for seg selv.

Respekt

Noen år før Cecilie fikk tildelt sin diagnose, tok mammaen hennes sitt eget liv.

Ifølge Cecilies pappa Kristian Furuseth, gikk det galt fordi hun ikke ville dele med andre det hun gikk rundt og bar på.

– Hun ville ikke snakke om det, hun benektet problemene og kom veldig skjevt ut, forteller han.

I begynnelsen satt også Cecilie mye nede i kjelleren i huset hjemme på Jessheim, bokstavelig talt i kjelleren med lyset avslått.

– Jeg husker jeg sa at hvis alle bare lot meg være i fred, så ville det gå bra.

Men med tida har de lært noe alle sammen.

– Finnes det noe annet alternativ enn å være åpen om det? spør Kristian datteren sin.

Man må få slippe å fremstå som en annen enn den man er, har han konkludert med.

– Nå skal jeg ikke bli helt Ole Ivars her, men «En får værra som en er da’n itte vart som en sku». Hvis du blir sett og respektert, selv med noen feil eller utfordringer, så er jo det det aller beste.

Cecilie er enig. Det er på tide å fortelle.

Skumspisende nerd

Cecilie Ramona Kåss Furuseth elsker tull og fjas, da ler hun så øynene blir til smale striper bak brilleglassene.

Det er ofte hun som tar opp samtaleemnene som får hele venninnegjengen til å flire, som at hun lenge har gått rundt og tenkt på om det kan være normalt å bruke samme vaskebørste i dusjen som foreldrene sine? «En på kontoret gjør det!».

De som kjenner Cecilie godt sier hun er omsorgsfull og lyttende, at hun er raus og inkluderende. Riktignok litt rar, men det gjør bare at ingen tema er for vanskelig å ta opp med henne.

Selv omtaler hun seg gjerne som en nerd, som kan sitte i timevis foran TV-skjermen med konsollen i fanget; Da kjemper hun for sitt fiktive liv med «gønnere» og eksplosiver for å kvitte seg med fiendene i Grand Theft Auto, eller fra hesteryggen gjennom western-landskapet i Red Dead Redemption 2.

Godteskåla fyller hun helst med skumbasert godis, mens hun drømmer seg bort til det hun elsker aller mest; spennende reiser og god mat.

Det er dette som er Cecilie.

Cecilie er ikke bipolar. Hun har bipolar lidelse.

Fordommer

Sånn er det også med han som fikk merkelappen paranoid schizofren, hun med personlighetsforstyrrelse, han som lider av tvang og han som sliter med posttraumatisk stress.

De er mer enn diagnosene sine, og Cecilie har bestemt seg for at det er noe alle trenger å se, både de som har fått tildelt «sine greier», og de som bærer på fordommer.

For fordommene er det lett å ty til når man ikke helt vet hva det dreier seg om. For eksempel om man hører om noen som har hatt en psykose.

– Så tenker de automatisk at det må være sånn som Jack Nicholson i The Shining, sier Cecilie.

Selv har hun også sett sin egen diagnose fremstilt på film og TV, flere ganger. Carrie i Homeland, Even i Skam, Ian Gallagher i Shameless, Nenne i Unge Lovende, Pat i Silver Linings Playbook, Mark i The Informant…

Men ingen av dem ligner veldig på henne.

– Alle mennesker er så utrolig forskjellige. Kanskje er det eneste jeg har til felles med en annen med samme diagnose, noen symptomer. Bortsett fra det så er vi totalt ulike.

Bare et menneske

Cecilie håper at serien hun nå har laget kan gjøre at noen føler seg mindre aleine, at de kan kjenne seg igjen i ting, eller oppsøke hjelp. At noen tør å si det til familien sin, eller kjæresten sin, eller at man kan «gi litt mer faen» og tenke at «egentlig så er alle litt gærne, hva er egentlig normalt?»

Og for dem som sitter med fordommene, håper hun at de kan lære av å se menneskene bak diagnosene.

– Jeg har forståelse for at det kan være vanskelig å vite hva man skal si og vanskelig å sette seg inn i hvordan det er, med mindre man har opplevd det selv. Men jeg tror det aller lureste er å prøve å se forbi diagnosen, og være åpen for at her er det så mye mer:

– Man er faktisk bare et menneske, uansett hva som feiler en.

TV-serien Sinnssykt handler om Cecilie og hennes historie, samtidig som hun møter unge mennesker med andre psykiske lidelser. Vi blir kjent med personene bak diagnosene og lærer noe om hvordan de takler sykdommene sine og livet.

Serien kommer på NRK TV mandag 11. mars.