Prøv å se for deg en psykotisk dansk lærer drikke seg avsindig dritings på absint en lørdagskveld. Han overtaler kona til å ligge på stuegulvet og hamre løs på hjemmelagd perkusjon, mens han selv sitter og leker seg med en mikrosaksofon han fikk kjøpt på en lekebutikk og det eldgamle orgelet hans far en gang eide.
Det surrealistiske ensmannsprosjektet til dansken Anders Lauge Meldgaard skaper i det hele tatt ekstreme mengder hodebry. Er han direkte sinnssyk? Gjør han åpenlyst narr av hele improvisasjonssjangeren? Eller har by:Larms bookingansvarlige gitt ham lov til å leke seg som et lite barn i en hel halvtime? Dette er spørsmål jeg ikke har mulighet til å svare på. Dermed går jeg ut ifra at alle tre teoriene kan ha noe for seg.
Skulle Frisk Frugt være sinnssyk forklarer det mye: Ikke bare hvorfor han går kledd som en lektor fra tidlig syttitall, men i tillegg hvorfor hjemmelagd perkusjon, gjøglete leking med tangenter og minisaksofon er instrumenter han ønsker å bruke i musikken sin. Det kan også gi en pekepinn på hvorfor han ønsker å bruke de siste sju minuttene av sin avsatte halvtime til å klimpre fram hengekøyevennlig lyd på en kassegitar.
Frisk Frugt kan på den annen side være en konsekvens av et veddemål om hvor enkelt det er å lage kunstmusikk. Dette forklarer alle de samme tingene, inkludert hvorfor de første tyve minuttene blir brukt til en perkusjons-, orgel- og kråkesangsjam. Akkurat denne teorien rundt prosjektets eksistens forsterkes av mannens pauser under kassegitarjammen, der han utbryter ting som «hadde jeg bare hatt dette med på plata, hadde jeg nok vunnet Nordic Music Prize.»
Om Frisk Frugt er en spøk eller ikke: Det er uansett vanskelig å ikke fnise høylytt, applaudere hemningsløst og elske denne snodige figuren, og samtidig kjenne på trangen til å kvele ham med en pute. Ikke verst.
Kim Klev
