Sirkus Williams

Robbie Williams har vel alltid hevdet at han er en større underholder enn musiker. Hvilket er en forholdsvis beskjeden påstand; mannen har tross alt talløse bestselgersingler på samvittigheten, selv om alle av betydning har rukket å bli mer enn ti år gamle. Men på scenen anno 2014 virker ofte 40-åringen mer interessert i ablegøyene enn selve musikken. Noe som også kan sies om fansen, uten at jeg legger skylden på dem.

Med tanke på engelskmannens uttalte fascinasjon for Den store amerikanske sangboken – mer eller mindre eviggrønne låter fra 1920 til -60-tallet – fremstod først og fremst fjorårets Swing Both Ways som et selvrealiseringsprosjekt. Med coveralbumet Swing When You’re Winning fra Williams’ storhetstid relativt friskt i minnet og hans gamle suksesspartner Guy Chambers bak spakene, forsøkte den tidligere boybandstjernen etter beste evne å gjennopplive lyden fra konsertsaler fulle av tjukk sigarettrøyk, Old Fashioned-glass og nyrensede smokinger.

Han gjør for så vidt sitt beste i Telenor Arena også, men lite klaffer. Her er noen årsaker: 1) De færreste har dratt hit for å se Robbie Williams spille swinglåter – det gjelder verkens hans egne, eller musikalkanonene – og det merkes på den langt fra ekstatiske stemningen. 2) Telenor Arena er milevis (og flere tiår) unna å være en elegant ballsal, som gjør de fjollete kulissene desto mer malplasserte. 3) Robbie Williams vet dette godt selv, og forsøker dermed å ironisere seg gjennom brorparten av de 120 minuttene konserten varer.

Når det er sagt, så synger Williams fortsatt fryktelig godt, mens flere av låtene her, øh, svinger mer enn godt nok. Dean Martin-coveren «Ain’t That A Kick In The Head» seiler knirkefritt på hans kontante storband og dansernes kollektive jazzhender, mens ballsaltapningen av «Supreme» overrasker positivt. Og man skal være sykelig humørløs for å ikke humre idet Williams’ hode stiger oppover sceneteppet, hvorpå han blåses opp til en tjukkas under den – om ikke annet – veltitulerte «No One Likes a Fat Pop Star».

Men det begynner å ligne i overkant mye på enda en dårlig Little Britain-episode når Williams kler seg ut som ape til Jungelboken-sporet «I Wan’na Be Like You», gjør en a capella-versjon av R.Kelly-perlen «Ignition» og gifter seg med Torhild fra Troms (som han noe frekt, men ikke helt uten grunn, kaller for Roxette). Eller, litt gøy er det jo.

Likevel røver det fokuset fra den – i denne sammenhengen – temmelig uinteressante swingmusikken Robbie Williams er så fast bestemt på å skulle lefle med. Symptomatisk nok er høydepunktene de vignettlange swingtapningene av hans eget beste materiale («Come Undone», «Let Me Entertain You» og særlig «Milennium» kunne vært gjort i sin helhet), med unntak av hans inspirerte hyllest til datteren, «Go Gentle». Påfallende matlei er derimot fremføringen av den eneste låten fansen virker å måtte høre for å ikke finne frem kuler og krutt: «Angels». Ikke at det er så forbasket lett å bli rørt når sceneriggen består av dampskipet HMS Teddy Bear.

Og så, etter en velspilt og blåsertung nylåt, er det todelte sirkuset over (ja, produksjonen fant plass til en ytterst unødvendig 20-minutterspause), og sceneteppet ruller ned med teksten «That’s All Folks» skrevet over. Jeg lar meg nesten overraske over at Williams ikke stikker hodet frem og drar en liten Looney Tunes som en siste strek. Men den skuffede personen på raden bak meg oppsummer det nok likevel best: «Jeg fikk i det minste høre én sang…». Fokus, Robbie. Fokus.

Kim Klev