«Det er godt til å være norsk.» Denne kulturfilosofien gjaldt i stor grad på åtti- og nittitallet. Og all respekt til Prepple Houmb, Aslak Dørum og resten av de middelaldrende herrene i DumDum Boys for deres posisjon gjennom disse tiårene, men post-John Olav Nilsen & Gjengen, -Turboneger og -Kaizers Orchestra har det blitt desto vanskeligere å forestille seg Norges største band i form av en gjeng trøndere som helt uironisk lirer av seg språklige klisjeer på riksmål.
For det er et stadig tilbakevendende problem at musikere nekter å tre seg ut av sitt pløsete skinn, ta en titt på seg selv, og rett og slett bare bite i seg at de positive egenskapene man en gang satt på er tilbakelagt flere albumutgivelser tidligere. Det er nemlig sjokkerende lite ved guttas tiende album, Ti liv, som låter annet enn tafatt og uinspirert.
Det er vanskelig å si nøyaktig hvor det gikk galt, men få ting er mindre appetittvekkende enn tåpelige, klisjéfylte beskrivelser som «bredbeint rock med trøkk i». På en annen side finnes det få merkelapper som bedre beskriver albumkuttene «Kort rødt skjørt» og «God morgen Satan»; begge er forglemmelig bluesrock med lyriske Erik og Kriss-tendenser som «Alt er på stell/nå er jeg klar for å gå på en smell/lettere sagt enn gjort/å få rota seg ordentlig bort» og «God morgen Satan/er du i slag/oooh, oooh/God morgen Satan/det blir en busy dag/oooh, oooh».
Se «Kort rødt skjørt» live hos Lindmo her
Det er slående at Motorpsycho-medlem og produsent Bent Sæther er det eneste lysglimtet som er mulig å spore på Ti liv. At bandet selv kaller «Pulver» for en diskolåt fremkaller et lite tja, men det er klart at strykere, mild koring og blåserrekker gjør den bleke originalideen til noe langt mer fargerikt. Dessverre fremstår likevel Sæthers bidrag i overkant forsiktige, og det kan virke som om Houmb & Co. har hindret ham fra å tilføre rockepaletten deres tilstrekkelig med nødvendig liv. Et eksempel er det sviktende forsøket på å være faretruende i «En kald dag i helvete», et annet er «Synd for deg», hvor en saksofonsolo er det eneste ordentlige lyspunktet.
DumDum Boys’ dårligst skjulte hemmelighet – at de aldri har vært særlig store lyrikere – gjør behovet for en intim vise som «Rennesteinsvalsen» selvforklarende. Det er en opplagt sammenligning, men Stein Torleif Bjellas penn får dem til å fremstå som deltakere i en vilkårlig sommerrevy. Ufrivillig komikk tar nemlig overhånd når Prepple med tom selvmedlidenhet forsøker seg på «min siste skilling forsvant i går/men jeg har da til salt i mitt sår/i en rennestein går det bare en vei/og jeg renner villig med».
Om gutta har ønsket at Ti liv skal være et jubileum, slik tittelen antyder – dette er tross alt deres tiende album i rekken – markerer det et band som i 2012 mangler både engasjement, selvrespekt og livskraft. Hvis dette virkelig er det beste DumDum Boys klarer å få til i sitt tjuesjuende år som band, håper jeg det kun er et pinlig «takk for alt».
Kim Klev
