Hele Oslos storstue dirrer av ekte, ungdommelig glede og spenning. Publikum består, som forventet, av et overveldende flertall av jenter på omtrentlig samme alder som den 15 år gamle finnen. Og noen meget tålmodige mødre og fedre. Spontane utbrudd i form av høyfrekvent hvining brer seg som virus i salen ved den minste antydning til bevegelse på scenen. Snart, folkens.
Ballet sparkes i gang med «Lipstick». Isac Elliot møtes av en flodbølge av hyling, og får selskap på scenen av prangende videovisuals og dansere i gjennomstylet streetwear. Bandet er stuet opp og vekk på fem høye, sparsomt belyste plattformer, og alt er som det skal være.
Det har skjedd litt siden gjennombruddet for tre år siden. Blant annet et aldri så lite stemmeskifte. Heldigvis for alle involverte resulterte naturens inngripen i finnens stemmebånd i en meget akseptabel poprøst, som absolutt gjør jobben på plate. Dessverre har han en vei å gå som livevokalist, og spesielt i de lavere delene av registeret sauses både tekst og melodi tidvis helt bort.
Isac Elliot er helt udiskutabelt sjarmerende. Han underholder og kommuniserer med publikum, og gir av seg sjæl, som det heter på fagspråket. Særlig under en passasje bestående av tre nedstrippede låter midtveis i konserten når han spesielt godt ut til salen. Han oppfordrer alle til å være greie med hverandre, ikke mobbe, og generelt sett være ålreite folk. Vanskelig å krangle på det.
Det er ingen tvil om at fanbasen til den finske karamellen er både stor og dedikert, og Elliot gir dem valuta for pengene. Under «New Way Home» trekkes en ekstatisk ungpike over gjerdet og opp på scenen. Den utvilsomme og overveldende gleden er smittsom, og til å ta å føle på. Misunnelsen fra en håndfull tusen andre jenter like så.
Musikalsk sett ligger Isac Elliot i et trygt og uprovoserende landskap. Det er ikke spesielt spennende, og er åpenbart designet for å smyge seg lett inn i unge øreganger og bli der. Tekstene om ung kjærlighet er så harmløse at det nesten gjør vondt («Girl I´ll take you to a movie / Hold your hand if you approve it»). Dette er svært lett fordøyelig, sukkersøt pop. Hverken mer eller mindre.
Kveldens konsert var kanskje ingen stor musikalsk opplevelse, men det er ingen tvil om at det like fullt var en stor opplevelse for fansen. De kunne forlate Oslo Spektrum med hodet fullt av drømmer og telefonen fylt til randen av krakilske selfies. Og i det store bildet er nok det det viktigste.
Eli van der Eynden
