Jarle Bernhoft: Ceramic City Chronicles
[Universal]
Den tidligere Span-vokalisten debuterer med det mykeste kinnet vendt mot verden.
I tiden etter at Jarle Bernhoft ble kvalm av fuzzgitar og bandet Span, har han fylt ulike lydunivers med sjelfulle rasp, i heldige konstellasjoner som med Friko, eller i mer tilbaketrukne roller som multimusiker for alle fra Bertine Zetlitz til Kari Bremnes.
Også her benytter han sine mange talenter, han har ta-meg-rakkern fingrene borte i nesten alle instrumentene på solodebuten. Likevel er det hans sterkeste kort – stemmen – som gjør Bernhoft interessant midt oppe i markedsføringen, som har vært basert på slengbukser, coolcatimage og jazzhands.
Ceramic City Chronicles viser Bernhofts soulside til fulle. Og det er et tydelig sterkt (stemme-)bånd han har til sørstatssoul, slik den ble gjort i New Orleans og omegn på 60-tallet. Han er nesten mer Lee Dorsey enn Lee selv. For Span-fans blir nok dette litt som tacos uten kjøttdeig og salsa – men med mye peanøttsmør. Klassisk soulfood, klassisk kulturcrash. Nå er det jo riktignok noen år siden Span ga seg, men 55.000 solgte plater glemmes ikke lett.
Plata med den allitterative tittelen er etter sigende en konseptuell affære som tar for seg Oslo og dens enorme kulturelle mangfold. Om mangfoldet ligger til grunn for låtene, er imidlertid uttrykket relativt puristisk og lite utfordrende: Velspilt, tilbakelent, funky soul med nikk til turnéaktuelle Stevie Wonder, norske Lester og Curtis Mayfield (”Firm & Deep”).
Og det bringer oss atter tilbake til bunnlinja i denne debuten – stemmen. Bernhoft er seg selv lik, og her kommer den virkelig til sin rett. Det er noe herlig unorsk over nedstrippede låter som ”On Individuality”, der hovedpersonen ligger midt mellom John Legend og Chris Cornell. Med unntak av låter som ”Sunday” og ”On Time” er det likevel ikke alle låtene som beveger, utover det å gi oss følelsen av å høre gjenklang fra en svunnen tid. Det blir litt som en historietime med en vikarlærer som snakker engasjert og tydelig om orkanen Betsy mens Gustav herjer utenfor.
Mats Borch Bugge
Lydverket spanderer: «So Many Faces»
