Wolfmother: Cosmic Egg
[Interscope/Universal]
Wolfmother-frontmann bytter ut mannskapet og sitter igjen med et tomt skall.
Det er aldri annet enn et sykdomstegn når et band, etter å ha hatt et kommersielt gjennombrudd, finner splittelse i bandet grunnet ”creative differences” (se bare på kanadiske Hot Hot Heat). Dette skjedde også med Wolfmother etter den monsterselgende debuten fra 2005, og nå er det bare vokalist/gitarist Andrew Stockdale igjen. Cosmic Egg er hans egen bedrift, der den nye besetningen kun fungerer som backing for hans evige hangup på syttitallets øsende bluesrock.
Han har også byttet ut produsent Dave Sardy med den enda mer trøkkorienterte Alan Moulder (A Perfect Circle, The Killers), og sammen har de gnuttet ned et lydbilde som låter som en million australske dollar, men som ikke klarer å skjule det faktum at Stockdale rent musikalsk har intet nytt å tilføre. Dette har også vist seg i at man her ikke har noen ny hit av ”Woman”-ske proporsjoner, men en god del låter som forsøker på dette. ”New Moon Rising” er den som vel kommer nærmest, men den klarer aldri å riff-feste seg på hjernen slik de klarte på debutens mest minneverdige øyeblikk.
Iblandet litt new-age-babling av typen ”In time you will find many things found in the ordinary/could it be, what you see, many things are extraordinary” og ”would you like to walk into the Kingdom of the Sun?/we could walk into the fields and see where it’s begun” og en lei, Axl Rose-aktig stemmeknekk på albumets roligere spor er Cosmic Egg blitt et sjelløst, pregløst album som produksjonsmessig sikter mot kosmos, men ender opp som eggerøre.
Jørgen Hegstad
