Sonny Moore (heretter Skrillex) er på mange måter en av de mest spennende musikerne på veldig lenge. Det finnes flerfoldige grunner til det – noen mer besynderlige enn andre – men det sier egentlig alt om den 23 år gamle amerikaneren at han på kun ett år har klart å bli en så stor merkevare at det må to konserter til i Oslo Spektrum for å tilfredsstille fansen. Den ene er riktignok en ekstrakonsert for alle aldre, noe som for så vidt sier mye om Skrillex, den siste i stor grad for usjarmerende fulle folk som nettopp har nådd myndighetsalder.
Dubstep-forbruket mitt var høyt for omtrent ett år siden. Midt mellom de vennlige og melodiske og mer dronete og eksperimentelle sidene av dubstep-merkelappen, stod også mye brutal, brautende og, vel, dum dubstep (det dubstep-puritanere foretrekker å kalle brostep). Blant disse brostep-karakterene dukket Skrillex opp, men uten evnen til å skrive låter inni alle de forvrengte synthlydene. Nettopp denne prioriteringen av lydene over melodiene, som Skrillex er den definitivt største fanebæreren for i dag, har gjort meg, og mange med meg, lei hele dubstepkulturen.
Skrillex er samtidig på mange måter den perfekte konsertmusiker. Dette fordi musikken hans egentlig har kun én funksjon: å være en glimrende unnskyldning til å drikke seg dritings og gi hverandre high-fives. Når 23-åringen i tillegg koster på seg en av de en de aller største sceneproduksjonene i sjangeren, med perfekte animasjoner i bakgrunnen hele veien – og vil dermed ha få problemer med å utkonkurrere kanadiske Deadmau5 – er det åpenbart at den koko bromantikken på dansegulvet tar av.
Jeg tror likevel selv mange blodfans forlot Oslos storstue delvis skuffet. For konsertmusikeren Skrillex har nemlig lite med verken musikeren eller konserten å gjøre, men byr snarere på et nærmere to timer langt DJ-set. De som ønsker å høre Skrillex’ låter i sin opprinnelige helhet får dermed sjelden det de vil ha, med noen få unntak, som avslutningen i form av karrierehøydepunktet «Scary Monsters and Nice Sprites» og det overraskende akseptable radioanthemet «First of the Year». Og de som hadde gledet seg til å utelukkende høre spor fra Skrillex egen katalog har liten grunn til å være fornøyd.
Skrillex er imidlertid ofte best på scenen i øyeblikkene han glir bort fra sitt eget uttrykk: Når han blander inn reggae-takter, mikser inn tunge dancehall-basslinjer og går bpm-bananas med drum n’ bass, eller inkluderer artister som ærlig talt er langt bedre enn ham selv – som nevnte Deadmau5.
At en metalcore-veteran med fett hår og briller skal klare å bli den nye verdensherskeren hva stadionkonserter gjelder, er mer sannsynlig enn man kanskje skulle tro. Tar for eksempel neste års Hove-konsert, som trolig vil bestå av enda mer bedugga og enda yngre fans, med i regnestykket, og det er allerede temmelig sikkert allerede hvem som vil bli den store vinneren på sitt felt. Spørsmålet er bare om Skrillex fortjener det. Etter repeterende og overraskende lite friske konsertkutt i Oslo Spektrum er jeg usikker.
Kim Klev
