Donkeyboy beviser virkelig at det eldgamle jungelordet «Ikke be kritthvite menn danse» lever i beste velgående. For har du rukket å høre «City Boy», som jeg skammer meg dypt over å innerst inne elske, har du nok også innsett at Drammens store sønner har tatt et markant steg mot dansegulvet – det på tross av at det er få, tja, ingen, norske musikere som oser stiv middelklassetilhørighet mer enn disse guttene.
Likevel er det å kaste seg ut i salig elektrofunk det første Donkeyboy gjør når de entrer Rockefeller, som de for anledningen har pyntet med en lysrigg som er megaloman sett med by:Larm-øyne. Og med unntak av ekstremt obligatoriske «Sometimes» og «Ambitions», viser brødrene Sundberg og resten av bandet at de er fast bestemt på å jobbe innenfor den iskalde og keitete synthpopens grenser – heldigvis.
For selv om drammenserne aldri kommer til å bli et bra band, så er de nettopp derfor det bandet i Norge som er skamløse nok til å gå for et så umiddelbart dumt-men-genialt låtmateriale ved runde to.
På mange måter fremstår det som om Donkeyboy fortsatt er på sin første konsert. All lyd som kan teipes på forhånd blir det, som gjør det ganske pinlig når bassisten åpenlyst ikke selv spiller slapbassen. Riktignok har Kent Sundbergs sangtimer brakt ham fra å være gjenstand for latter til nå å være på et aksepterende nivå – innenfor Donkeyboys rimelige grenser, så klart.
Det måtte likevel to anonyme piker til for å ta over Linnea Dales rolle som Sundbergs vokalkrykker. Og det er kanskje her Donkeyboys største svakhet ligger: det finnes ingen vei utenom stive ledd og klønete koreografi når det må et storband på åtte mennesker til for å spille musikken til maksimalt to hoder.
Men selv om det i så fall er to enkle hoder som har peilet ut kursen til det nye Donkeyboy, så har de i det minste valgt rett kurs.
