// <![CDATA[
// =0){
var hn=wl.hostname,dmn=hn.substr((hn.lastIndexOf(‘.’,(hn.lastIndexOf(‘.’,hn.length))-1))+1).toLowerCase();
if ((«live.com»==dmn)||(«live-int.com»==dmn))d.domain=dmn}
if (d.addEventListener){d.addEventListener(‘click’,clk,false);d.addEventListener(‘keyup’,kyu,false);}
d.body.hideFocus=true}
// ]]>En kjapp observasjon: Når hardcore-podene i hovedstaden skal forklare sin motvilje mot Kvelertak, er argumentet stort sett alltid det samme: Kvelertak høres ut som Skambankt.
Urettferdig, sier du? Joda, men like fullt sier det litt om Skambankts lave status og manglende troverdighet blant unge punk-purister. Kanskje finnes det en slags ulmende østkyst/vestkyst-konflikt, med lekende og melodi-orienterte vestlendinger på den ene siden, og autensitetsjagende, nihilisme-dyrkende østlendinger på den andre, men skepsisen er uansett ikke helt ufortjent. Debutalbumet Skambankt føltes i overkant pekefingerviftende politisk, en litt krampeaktig og semi-kitschy punk-eksersis som ikke vakte det helt store engasjementet hos undertegnede heller.
Skyver du imidlertid til side at vokalist og gitarist Terje Wintherstø Røthing også tjenestegjør i et av Norges mest overvurderte band, skal du være bra fordomsfull og fornektende om du ikke hører at Jæren-kvartetten har hatt en fin utvikling de siste årene, og har vokst til å bli et drivende dyktig rockeband i skjæringspunktet mellom klassisk rock, punk og hard rock. Sammenligningen med Kvelertak er ikke helt fjern: Begge band har vokalister som synger på vestlandsdialekt, begge band nærer en dyp kjærlighet til klassisk 70-talls rock, men Skambankt føles ikke på langt nær like respektløse, genreoverskridende og fandenivoldske.
Til gjengjeld er de hakket hvassere låtskrivere, og har et toppnivå som bare noen få rockeband i Norge kan matche idag. Singelen «Mantra» er platas ubestridt beste kutt, en skamløst fengende punkmetal-perle som parrer et suggerende gitarriff med kontant tromming og et storslagent refreng; stadionrock med punk-kredentialer. «Nattergal» er en hissig rakker med et rastløst driv og en flott gitarparade som blant annet gir milde assosiasjoner til Foo Fighters’ «Everlong», mens «Retrett» er en episk jævel som kappes med «Berlin» om å være platas nest beste låt. Sistnevnte rir på et deilig, symfonisk gitar-riff, høres nesten ut som en mash-up av Muse og Queens Of The Stone Age, og kan fort bli en livefavoritt.
Den nydelige power-balladen «Født på ny» viser en overraskende følsom og sår side av Skambankt, men avslører også Wintherstø Røthings begrensninger som vokalist, i et av de få øyeblikkene på Søvnløs da stemmen hans faktisk oppleves som utilstrekkelig. Personlig synes jeg egentlig ikke det gjør så mye, den rufsete og upolerte røsten hans kler bandets rastløse power-rock godt, og jeg tror faktisk at jeg hadde likt dem mindre om de hadde hatt en «flinkere» vokalist i front. Verre er det at det øvrige låtmaterialet ikke alltid er like sterkt, noe som er langt viktigere nå som mye av trøkket og energien fra de foregående platene er byttet ut med et mer melodifokusert lydbilde.
«Kvelertak!» er en hyggelig hyllest til «lillebrødrene», høres ut som en blanding av Bad Brains, Thin Lizzy og Sweet, og har skivas deiligste gitar-solo, men tynges ned av en slurvete og gimmick-aktig tekst og ender opp som en litt uforløst jam. Andresingelen «Amnesti» er adskillig mer anonym og alminnelig enn «Mantra», og den innledende duoen «Kaos, så inferno» og «Jesus av vår tid» er rett og slett litt kjedelige.
Alt i alt er Søvnløs likevel et tidvis glitrende og forrykende rockealbum, og et solid bevis på at Terje Wintherstø Røthing står fjellstøtt på egne ben. Om utviklingen fortsetter er det ikke utenkelig at han snart er med i to av Norges største band.
Glenn Olsen
