Taylor Swift (32) var aldri min favorittartist på 2010-tallet. Hun låt strømlinjeformet, uoriginal og forutsigbar.
Ja, hun hadde et par genistreker underveis – «Shake it Off» og «We Are Never Ever Getting Back Together», for eksempel. I all hovedsak fremsto hun likevel som en perfeksjonert og nøye planlagt poprobot.
Så kom den glimrende «Folklore», der hun plutselig hadde vokst kolossalt på kort tid – litt som et barn bestemor ikke har sett på 10 år.
Swift virket nysgjerrig, søkende og kreativ. «Folklore» var en gullklump hun kunne kapre nye markeder med. Derfor er det ekstra trist å se at hun åpenbart misforsto totalt, og ruinerer arven etter «Folklore» ved å bringe det unike uttrykket inn i gamle synder:
Intetsigende poptekster om svunnen kjærlighet.
Elendig teksthåndverk
Taylor Swifts nye plate «Midnights» viser en artist som virker fortumlet etter responsen «Folklore» og «Evermore» fikk.
Hun ser ut til å ha tenkt «Wow, det funka! Jeg må kjøre på videre med dette», men glemte at tekstene var minst halvparten av opplevelsen med den nye stilen.
På «Midnights» er den behagelige og elegante produksjonen videreført, mens låtskrivingen og blyanten har vært på ferie i Hollywood og kommet hjem med bare ræl i bagasjen.
Klisjeer på rekke og rad
Plata åpner illevarslende med låta «Lavender Haze». Bare smak på den tittelen. Har du hørt noe mer klisjéaktig? Lavendeldis.
Her skal også konseptet presenteres. Swift vil møtes ved midnatt, for å reflektere over alt som plager henne i løpet av nattetimene.
Her ligger hun ved siden av en sengepartner og stirrer i taket. Stemningen er trykket. Interessant. Men jaggu – i stedet begynner hun å hinte om hvordan det er å konstant være i søkelyset, slik alle verdensberømte personer opplever.
Det kunne jo vært interessant å høre om, dersom Swift hadde beholdt noen av de lyriske evnene hun viste i 2020.
Her forteller hun stort sett om hvor lite hun bryr seg om hva folk sier. Det er en platthet man har hørt fra kjendiser i over 100 år.
Jeg er ganske sikker på at til og med Charlie Chaplin sa dette i 1922.
Et svakt lys
Heldigvis er det musikalske uttrykket bedre enn de tekstlige selvfølgelighetene. På låta «Maroon» kommer romcom-fantasien «The one I was dancing with in New York, no shoes» sammen med en sval bris der et høflig og tilbaketrukket synthspor ligger fint på lokkende gitarer.
På «Anti-Hero» er hun på nivå med Lana Del Rey fra 2012, og man kan tydelig høre medprodusent- og låtskriver Jack Antonoffs tid i Bleachers og FUN.
Her har teksten faktisk fått seg en real oppussing – dystrere og mørkere, i takt med tonearten. Blant annet er en sjeldent ærlig betraktning om en drøm der Swifts fremtidige svigerdatter dreper henne for pengene. Endelig en interessant tanke!
Hva har skjedd?
Apropos Lana Del Rey. Hun gjester «Midnights» med en gørrkjedelig gjestevokal på den forferdelige «Snow on the Beach». Her er flosklene stablet tett som bowlingkjegler. «Are we falling like snow on the beach?», «You wanting me», «Tonight feels impossible».
Alarmene går og møteplassen utenfor blokka fyller seg opp. Krisen er et faktum. Det skal faktisk ikke være mulig for en så god tekstforfatter som Taylor Swift å skrive så uinteressant og innlysende om kjærlighet.
Billie Eilish, for eksempel, klarer å gjøre det kreativt, spennende og lyrisk vidunderlig samtidig som hun appellerer til de brede massene.
Taylor Swift er på Trygve Skaug-nivå.
God produksjon forgjeves
«You’re On Your Own, Kid» drives av en upbeat og durstemt synth (som vanlig), men er bygget opp som tyggegummipop og Swifts vokal legger seg på samme linje. Dette gjorde Robyn hundre ganger bedre i 2010.
På «Midnight Rain» kan man finne enkelte lyspunkt når et eklektisk lydbilde mikses sammen og skaper en sci-fi-aktig stemning, som om Fatboy Slim hadde laget en ballade i 1998.
På neste låt, «Question» dras man raskt ned på jorden igjen når Swifts vokalspor bygger på en av de mest kjente popmelodiene noensinne – dette har vi hørt i snart 40 år. Da hjelper det lite at produksjonen låter bra og akkompagnementet i alle fall ikke er totalt oppbrukt.
Hva er motivasjonen?
Nok et godt eksempel på det utrolig slappe teksthåndverket er «Karma». Ja, du gjettet riktig: Etter et brudd ønsker man seg noe fra det eldgamle konseptet i indiske religioner – gjerne i tråd med ordtaket «som man reder ligger man».
Men Taytay har andre planer. Karma for henne er å føle små gleder etter bruddet. En vind i håret, en katt på fanget. Altså stock photo-versjonen av menneskelig lykke.
Dessuten synger Swift så ekstremt i kursiv at det er vanskelig å høre om hun sier «Karma is a God» eller «Karma is a guy».
Jeg tar meg i å lure på hva som er motivasjonen bak denne plata. Hvorfor må dette slippes? Hvorfor må verden høre dette, enda en gang? Vi har inntatt disse budskapene i tusenvis av år. Fra Homer, via Shakespeare, til moderne popindustri.
«Midnights» bringer ingen nye betraktninger, tanker eller innspill til kjærlighetens unektelig interessante utfordringer. Lydbildet kler ikke tekstene, og det føles som om man har hatt altfor fin sminke på en altfor kjedelig gris, som man sier der Taylor kommer fra.
Konseptet bak plata er fint og originalt nok. Det er en god inngang til kunsten å reflektere over tanker man gjør seg nattetid gjennom 13 låter. Dramaturgisk er det en finfin plattform, men det krever et håndlag med historiefortelling på nivå med Swifts forrige plater.
Det virker som at Swift raskt gikk tom for påfunn, og at den etter hvert faste samarbeidspartneren Jack Antonoff begynner å kjenne effekten av å medvirke på cirka 400 plater i året. Det må jo begynne å skrangle litt i idéboksen der også.
Det er helt irrelevant å sammenligne 2022-utgaven av Taylor Swift med 2014-utgaven. «Folklore» og «Evermore» satte en ny standard og fallhøyden er større, og tålmodigheten er mindre.
Forventningene mine til «Midnights» var enorme, og skuffelsen plata leverte er det verste jeg har opplevd siden jeg fikk en brennmanet i trynet på campingen da jeg var 8.
LES FLERE MUSIKKANMELDELSER:
SISTE FRA P3.NO:
