Da briten James Blake debuterte musikalsk i 2011, omfavnet en samlet musikkpresse ham med stor begeistring.
Debuten kom i en periode der den britisk musikkscenen, især den elektroniske delen, leflet med mange forskjellige innflytelser. Scenen besto av en del ambisiøse prosjekter, der mye var sjangeroverskridende. I dette landskapet markerte Blake sin egen plass med det selvtitulerte debutalbumet, som introduserte verden for hans myke, sjelfulle vokal og ballader.
Siden den gang har minimalistiske elektroniske produksjoner, der virkemidlene er lavmælte og melodiene delikate, stått igjen som Blakes varemerke. Han har også banet vei for elementer som har preget den progressive popmusikken i senere tid.
I «Friends That Break Your Heart», Blakes femte album, viderefører han dette. Samtidig viser han hvor langt han har kommet siden den gang.
Stillhet som grep
Albumet innledes med sporet «Famous Last Words». Der legger Blake fortryllende ut om hvor krevende det kan være å gi slipp: «And I can’t believe I’m still talking about you», synger han. Det er en hjerteskjærende beskrivelse av slutten på et forhold.
Lydbildet svever rundt det tekstlige og er minimalistisk, slik han er kjent for. Her bruker Blake også et repeterende synth-mønster og stillhet som grep for å både bygge og frigjøre spenning i sporet.
Med andre ord: Han skaper mye ut av lite, en egenskap han har utviklet stødig gjennom årene som aktiv artist.
I løpet av tolv spor dras lytteren gjennom et univers der Blake går inn i seg selv, og fører et introspektivt blikk på det som kan være vanskelig ved platoniske forhold. I tittelkuttet, der han konkluderer med at «in the end it was friends who broke my heart», gransker han også hvilke fallgruver slike forhold som ikke innebærer fysisk intimitet innebærer.
Brudd suger, uansett hvilke type forhold det er snakk om. Det er alltid smerte, usikkerhet og kaos som kan følge i ettertid. Likevel dveler han ikke ved det sørgelige i alle låter. I det hyperpop-aktige sporet «I’m So Blessed You’re Mine» skrus tempoet opp – der trer han også ut av det melankolske.
Forsvinner litt i bakgrunnen
Det er også tempo i låta «Frozen», som gjestes av de amerikanske rapperne J.I.D og SwaVay. Dette sporet har et godt driv, men her er det samarbeidspartnerne som stjeler oppmerksomheten, mens Blake forsvinner litt i bakgrunnen.
Kanskje kommer dette av at låta opprinnelig skulle inkluderes i J.I.D sitt seneste album. Det ødelegger likevel ikke det helhetlige inntrykket av Blakes nye album. SZA-samarbeidet «Coming Back», derimot, er en helt annen sak. Her komplementer SZA og Blakes vokaler hverandre godt, og det er en låt som det lukter hit-faktor av.
I «Friends That Break Your Heart» leverer Blake både det en forventer, samtidig som han stadig overrasker. Til tross for at mye kan minne om det han tidligere har gjort, har han likevel en evne til å hele tiden vise en stødig utvikling.
Albumet er dermed et egnet tilskudd til en allerede glimrende katalog.
Les flere musikkanmeldelser fra P3.no:
