Evnen til å angripe enkle låter, gi dem et slag i nyrene, og få dem til å våkne opp i en helt annerledes form – et svevende jazzlandskap – i tillegg til eget materiale, er det som først og fremst har skapt Susanna & The Magical Orchestra et internasjonalt navn. Tross i at dette bandet har vært en av de største gavene til norsk musikkliv det siste tiåret, viste Susanna Wallumrød med Flower of Evil, under aliaset Susanna, et behov ikke bare for å lage noe eget, men også noe større og mer organisk.
Blant alle grunnene jeg kan trekke frem for hvorfor Wild Dog er et virkelig vakkert album, er det likevel hennes tekster som skinner sterkest. Hennes måte å fortelle historier på er like høytidelig som jordnær, like klassisk som tidløs, og samtidig både personlig og underfundig. Dermed blir det nesten nedlatende å skulle sette både lyrikken og musikken i et norsk perspektiv.
Jeg vet godt at det er fyfy å trekke parallellen til Kate Bush så fort en stor, men alternativ norsk kvinnelig stemme gir ut album. Jeg kan likevel ikke hindre at det er mye ved Wild Dog som kaster tankene til Bush’ fenomenale konseptalbum av fjoråret, 50 Words for Snow. Dette fordi også Wallumrød pakker inn en sjanger- og tidløs tilnærming til jazzmusikken med et vintermørkt og novemberkaldt slør – hele tiden med vunnet og tapt kjærlighet som bakteppe.
Dette nesten nifse sløret kler Susannas tekstunivers på helt fabelaktig vis, som i den gjemsøkte og apokalyptiske stemningen i et av de mange høydepunktene, «Her Eyes» hvor hun synger «A wicked priest / and a crowd divided in sorrow / Father and son dancing on the grave / Makes one lose faith in humanity». Bagatellene til side: «Oh I Am Stuck» og «Invitation» blekner litt ved å vende seg mot et lysere landskap.
For det er nemlig når stemningen er på sitt mest uhyggelige (og vakre) at Wild Dog briljerer, som når «Starving Soul» baserer seg på linjer som «There’s a wolf in my garden / he’s a starving soul / I’ll go crazy to find / Reasons for loving and reasons for leaving». Også verdt å trekke frem er den småvittige linjen i korte og noe snodig konstruerte «There’s Nothing Funny About This», som handler om et forhold som synger på siste verset: «You don’t want to listen / And I just talk and talk / There is nothing funny about this at all / I raise my right arm to give you high five / You raise your hands to protect yourself».
Mye tekstlinjeprat, jovisst, men det er slik at Wild Dog må nytes med et øre rettet mot Wallumrøds unike tekstunivers, og det andre mot de smakfulle og forsiktige arrangementene; dette er en storslått samling praktfulle vindkast i mørket.
Kim Klev
