Det virker vanskelig å skulle ha det minste snev av tro på deg selv hvis kjæresten jevnlig forteller deg at musikken din er renspikka drit. Men Sharon van Etten hadde åpenbart så stor tro på musikken at hun valgte å rømme fra Tennesse og den ondskapsfulle kjæresten sin.
Man hørte likevel på debuten Because I Was In Love at selvtilliten var på et minimalt nivå. For gjennom gitarklimpringen, det slitne orgelet og den tynne lyden skinte det av en pint sjel, så dårlig behandlet at hun nærmest gråt mens hun blødde av hele hjertet utover nylonstrengene.
Og nå, to album senere – medregnet den i overkant korte oppfølgeren Epic – kan man høre at hennes egen tro på sine hjerteskjærende folklåter har vokst betraktelig. Det samme gjelder for så vidt også den kraftige stemmen hennes, som nærmest låter modnet av smerte.
Det er heller kanskje ikke så rart når halve Brooklyn gledelig deltar som statister på Tramp, mens Aaron Dessner fra The National, midtlivskrisens litt mildere svar på Interpol, står bak spakene og dirigerer. Og mye takket være Dessners evne til å holde fikleriet dempet i bakgrunnen føles Tramp så jordnær og intim som en Sharon van Etten-skive bør være.
Det er likevel antydninger til orkestral storhet her, som når marsjerende trommer, seige orgler og flyktige strykere bærer frem mørket i ”Magic Chords”, mens spøkelsesaktig koring sørger for mye av albumhøydepunktet ”In Lines” crescendo.
Men først og fremst rører Sharon van Ettens klaustrofobiske og hjerteskjærende tilnærming til den amerikanske folk-tradisjonen ved hjertet. Spesielt når man stadig får følelsen av at minnene om den manipulerende ekskjæresten fortsatt gnager, som på passsiv-aggressive ”Give Out”: «I’m biting my lip/as confidence is speaking to me/I’m losing my grip from my palm/put it on your knee».
Det kan være lett å glemme at avstanden mellom nydelig melankoli og kjedsomhet ofte er kort. Særlig mot slutten av andre halvdel er det flere øyeblikk hvor Tramp tar en pause fra å røre, men heller blir søvndyssende. Hun virker heller mer grinete enn skadet på «Ask», hvor hun stadig gjentar «It hurts too much to laugh about it», mens «I’m Wrong» forsøker å dekke over for sin tomhet med store lyder.
Det er likevel viktig å merke seg at Tramp byr på få, eller, tja, ingen, nyskapende ideer, men at dette er først og fremst et album som handler om å hente frem den skjøre sekstenåringen i seg og føle det uanstrengte, sarte og vakre håndverket.
Kim Klev
Hør Tramp i sin helhet her.
