Det er umiddelbart enkelt å le hånlig av tanken på dansk musikk. Ikke bare er tettheten av direkte bra musikk mistenkelig lav, men den dårlige musikken er ofte sjokkerende elendig. Et eksempel er neandertalerpungrocken til Volbeat, et annet er at kommersiell dansk hiphop burde få selv Erik og Kriss til å rødme.
I virkeligheten er tingenes tilstand hos våre naboer hakket mer oppløftende enn man liker å tro, mye takket være bevegelsene i Københavns synthbefengte musikkmiljø de siste årene. Det er dermed med visse forventninger i ryggen at Scarlet Chives, et shoegaze-leflende popband med medlemmer fra elektropostrock-prosjektet Sleep Party People, gir ut skive på et norsk indielabel.
I en tid der verden holder på å koke over av Björk-imitatorer, skiller ikke akkurat frontkvinne Maria Mortensen seg ut med sitt nesten parodiske forsøk på låte som Cocteau Twins’ Elizabeth Frazer. Med hennes fremtredende stemme og resten av bandets fjærbefengte image føles Scarlet Chives litt mer påtatt snodig enn hva som kler dem, spesielt sett i sammenheng med at musikken ofte er langt mer poporientert enn danskenes referanseliste skulle tilsi.
Det Scarlet Chives faktisk albumdebuterer med er en imponerende fusjon av massiv stadionrock og mer drømmende shoegazeri. «The Horror» er på mange vis tro mot My Bloody Valentine-formelen, i form av skeive synthlyder og aggressive støygitartepper, men danskene kombinerer dette med simple melodier og lyder langt større enn øvingslokalene.
Bandet viser seg nemlig å ofte være best når de flørter med de storslåtte melodiene, versene og refrengene. Eksempelvis skjuler det seg et monster av en poplåt bak den litt knotete rytmikken i «Don’t Put Your Hands There», mens de hvinende shoegazegitarene på «Somethings Never Change» forsøker å dekke over det som fort kunne vært en sylskarp U2-låt.
Gigantiske «Dancing» viser også godt at Scarlet Chives lager stadionpop for indiehuene, med et drømmende lydbilde og et mektig bassdriv som ender i et stormannsgalt refreng. Scarlet Chives klarer også å være briljante i hakket mer svevende og skjelvende universer, som på «Easy Come Sit» og det nydelige albumhøydepunktet «Painted On My Pillow».
Hver enkelt gjennomlytting av Scarlet Chives gir likevel en kvalmende metthetsfølelse. At enkelte spor er mer stillestående og langdradde enn sitt eget beste, som tittelkuttet, er selvsagt en side av saken. En annen er at Scarlet Chives sliter med kunsten å få morderisk og brutal gitarlyd til å være mild mot øregangene. Resultatet er tidvis skikkelig grautete møkkalyd, som på refrenget til «Don’t Put Your Hands There».
Nyt dermed Scarlet Chives med måte. Danskenes evne til å blande kyniske og store lyder med eksperimentelle universer er nemlig god grunn til beundring.
Kim Klev
