Man kunne kanskje – i et flåsete øyeblikk – kalle The Congos reggaens svar på The Beach Boys. Visse paralleller finnes, i det minste: Den aldrende jamaicanske vokalgruppen er fortsatt aktiv, også de med et yngre band i ryggen, og albumet Heart Of The Congos (1977), produsert av geniet Lee «Scratch» Perry, må kunne sies å være et av sjangerens album som ligger nærmest Pet Sounds i anerkjennelse og innflytelse.
Artister som nådde sitt kunstneriske klimaks for 35 år siden gjør man lurt i å stille med realistiske forventninger til. En søtlig lukt brer seg forutsigbart nok over området foran Sjøsiden, og den voksende folkemassen – i tiltagende grad merket av rus og generell slitasje – har trolig en avslappende spiss på kvelden i tankene når de snubler bort fra The Black Keys. De får en fest i stedet.
The Congos, som innleder kveldens tre-for-én-pakke, er nemlig i uforskammet god form. Særlig Cedric Myrton, som besørger falsettvokalen, er en herlig scenepersonlighet, men alle fire danser med smittende, lett bisarre bevegelser – og synger som de skulle ha skrevet «Open Up The Gate», «Ark Of The Covenant» og ikke minst settets høydepunkt, «Fisherman», i går og ikke for en halv mannsalder siden.
Max Romeo følger opp, og står for aftenens desidert mest minneverdige øyeblikk når han introduserer to guttepjokker som skal arve tronen hans, og lar dem messe fram budskapet «love for the children» for et ekstatisk publikum – samt backe ham på klassiske «I Chase The Devil».
Verre er det med Lee «Scratch» Perry, isolert sett kveldens svakeste kort, som rauter mer enn han synger. Men han er til gjengjeld fra en annen planet, og sånt ser man – dessverre – ikke hver dag. Vakkert!
Marius Asp
