«Jeg skrev den på ti jævla minutter», kunne Lady Gaga fortelle magasinet Vogue om tilblivelsen av «Born This Way», og videreformidlet i samme åndedrag Elton Johns utsagn om at det er «den mest homo» låta han har hørt. Begge deler sier sitt om denne førstesingelen fra det kommende albumet ved samme navn.
Vi tar det mest åpenbare først: Tekstlinjer som «don’t be a drag, just be a queen» og «no matter gay, straight or bi/ lesbian, transgendered life/ I’m on the right track baby» gjør ingen forsøk på å undergrave Gagas status som homoikon, og når du plusser på pumpende eurodisco (i den minst flatterende betydningen av ordet) er det lett å forstå hvor Sir Elton tar det fra.
For det andre er det ikke så overraskende at det gikk kjapt å skrible ned disse melodilinjene, for særlig komplekse er de ikke. Kanskje gjorde hun det rett etter å ha hørt denne låta? Verset har i alle fall påfallende likheter:
Det er kanskje en hamrende basspuls her, men med «Born This Way» beveger Lady Gaga seg langt bort fra det deilige, stakkato synthmørket som preget alt fra «Just Dance» og «Poker Face» til «Bad Romance» og «Telephone». Nå skal vi plutselig være livsbejaende! Og det med en blanding av David Guetta/Swedish House Mafia-beats, Kylie Minogue/Sugababes-melodier, Roxette-gitar og MGP-koring. Alt dette på én gang kan nok høres ganske pålesset ut, og det er det da også. Resultatet føles mer hektisk og masete enn sånn mellomgulvrøskende fengende som en skikkelig Gaga-låt skal være.
«Born This Way» kommer helt sikkert til å spilles høyt på dansegulv verden over, og mottas med hoppende entusiasme. Men det er jammen meg bare fordi det er Lady Gaga, ikke fordi det er spesielt spennende musikk.
