Det hele startet med en spontan avgjørelse da Christopher meldte seg på «Jeg mot meg» i 2015. Det var verken planlagt eller gjennomtenkt, men opplevelsen skulle bli et vendepunkt. Livet i dag står i enorm kontrast til der Christopher var under innspilling av serien.
For tilværelsen hadde vært tungt i en lang periode.
– Jeg var utrolig ensom og tenkte at alt var midlertidig. Derfor følte jeg var det ikke noe poeng i å prøve å være sosial eller fortelle andre om problemene.
Christopher var 21 år og inne til førstegangstjeneste i Luftforsvaret. Stadig flere søvnløse netter førte til at han ikke klarte å møte opp på jobb. Han følte at relasjonene til de rundt var overfladiske fordi han selv ikke klarte å skape dypere bånd.
Ensomheten førte til en tung depresjon. Etter hvert ønsket ikke Christopher lenger å leve, men han holdt de vonde tankene for seg selv.
– Foreldrene mine visste at jeg slet psykisk, men ikke hvor alvorlig det var. Jeg sa ingenting fordi jeg ikke ville være til bry.
Innfallet om å melde seg på «Jeg mot meg» ble en erkjennelse – Christopher trengte hjelp.
En viktig hjemmelekse
Under innspillingen ble han kjent med syv andre deltakere som delte sine historier. Sammen deltok de i gruppeterapi med psykolog Peder Kjøs en gang i uken.
Christopher fikk i hjemmelekse å fortelle noen i omgangskretsen om de mørke tankene.
De kommer til å behandle meg annerledes, tenkte Christopher. Han fryktet at de rundt ville bli bekymret og se på han som en byrde.
– Det viste seg å være en fin opplevelse å fortelle om utfordringene. Alt var fortsatt som før og da jeg var ordentlig nede så visste jeg at jeg hadde noen som var der for meg. Selv om jeg ikke nødvendigvis tok kontakt.
Christopher lærte seg verktøy for å håndtere begynnende depresjoner. Åpenheten rundt depresjonen og selvmordstankene ble et viktig steg for å bearbeide problemene.
Men han var ikke forberedt på den voldsomme responsen som fulgte etter «Jeg mot meg».
Enorm respons
Etter førstegangstjenesten reiste Christopher til hjembyen Grimstad og fikk seg jobb som bartender. Responsen på TV-serien var overveldende og intens, men utelukkende positiv. I en periode ble det utfordrene å være bartender da han ofte fikk henvendelser på jobb.
– Grimstad er en liten by og det var utrolig mange som kontaktet meg. De var veldig støttende, men jeg trengte å ta et steg tilbake og svare på tilbakemeldingene i et fornuftig tempo istedenfor over en bardisk klokken halvt to på natten.
Christopher bestemte seg for å sykemelde seg en kort periode. Han brukte tiden til å svare på tilbakemeldingene.
Erfaringene fra serien ga Christopher mot til å gi livet et nytt forsøk. Et år senere flyttet han til Oslo for å studere dataingeniørfag, men den nyoppdagede drømmen om å jobbe som bartender var forlokkende.
Ny hverdag
Christopher sluttet på studiet etter noen måneder og fikk seg fulltidsjobb på en bar i Oslo. Han kjente at han fikk et kreativt utløp gjennom å mikse drinker og betjene kunder. 
– Jeg fikk også igjen gleden av å være med mennesker. Det er verdt å snakke med folk og gjøre et forsøk i ulike sosiale settinger.
I dag har Christopher samboer, katt og jobber som barsjef på Quality Airport Hotel Gardermoen. Han har et sosialt nettverk gjennom kjæresten og trives med å ha ansvar på jobben. Neste mål er å skaffe seg en egen bolig.
Han ser fortsatt på de depressive periodene som sin egen byrde å bære, men han synes det er viktig at noen vet det. At livet er midlertidig er ikke lenger en negativ tanke.
– Peder Kjøs fikk meg til å forstå at alt var midlertidig uansett, så hvorfor ikke gjøre det beste ut av det?
