Finnene i Nightwish har i løpet av det siste tiåret høstet enorm popularitet med sin symfoniske metal. Plater som Oceanborn, Wishmaster, Century Child, Once og Dark Passion Play har solgt millioner verden over. Dette gjør Nightwish til Finlands tredje mestselgende band, og en av hjemlandets største musikalske eksportvarer.
Mange forbinder Nightwish med Tarja Turunens klassiske sopran, men det begynner å bli noen år siden hun forlot bandet og svenske Anette Olzon tok over. Imaginaerum er Nightwishs sjuende studioplate og den andre med Olzon på vokal.
Imaginaerum forteller historien om en gammel, døende komponist som erindrer sin ungdom. Det kan høres ut som plottet i en klisjéfilm, ikke sant? Vel, det er det også. Neste år kommer nemlig musikalfantasyfilmen med samme navn og historie, regissert av Stobe Harju. Nightwishs medlemmer skal selv spille små roller i filmen, og da kommer det vel ikke som noen bombe at musikken fra skiva akkompagnerer det hele.
Og her er det mye å svelge. Det virker som låtskriver og synthist Tuomas Holopainen har hentet ut alle sine inspirasjonskilder samtidig, og at disse har kulminert i et kjempeeventyr. Holopainen har blitt inspirert av Tim Burton, Neil Gaiman og Salvador Dalí, og har hentet referanser fra alt fra Hans Zimmer og Danny Elfman til Pantera og Paradise Lost.
Marco Hietala står for basslinjene og en del sang, Emppu Vuorinen trakterer gitaren og Jukka Nevalainen er stødig på trommesettet. Pip Williams har tatt seg av orkesterarrangeringen, og gjestemusikere har bidratt med uillean pipes, tinnfløyte, bodhran, bouzouki, hardingfele, sorna og ”etnisk” perkusjon. Imaginaerum er sannsynligvis gruppas mest ekstravagante og fantasifulle prosjekt så langt, og hvordan de skal overgå dette er vanskelig å forestille seg.
Albumet åpner med ”Taikatalvi”, finsk for ”magisk vinter”. En spilledåse, kor, strykere og fløyter setter den rette snøfnuggstemningen, og bassist Marco Hietala synger en sår voggesang på morsmålet. Det glir etter hvert over i singelen ”Storytime”. Den dramatiske, melodiske og fengende låta gikk rett inn på førsteplass på de finske hitlistene. ”Storytime” er skrevet for å bli nummer én, og dette fyrverkeriet av en ABBA-power metal-sang kan gi selv den mest hardbarkede rockeren frysninger.
”Ghost River” følger i samme spor med Rammstein-vibber, gladsoloer på gitar, synth og symfoni. Noen av riffene er til tider veldig heavy, og melodien består av store kontraster, orkesterbrekk og et spesielt samspill mellom Olzon og Hietala. En tydelig Van Halen-referanse stikker seg frem, og får en umiddelbart til å tenke på ”Ain’t Talkin’ ’bout Love”.
Men så går det nedover. ”Slow, Love, Slow” er en småflau, jazzy, pianopreget låt inspirert av 1930-tallets nattklubbmusikk, spansk gitar og David Lynch. Denne må ha blitt skrevet spesielt for filmens del, for musikken passer ikke inn på plata. Den kler derimot Olzons stemme godt, og det gjør også ”I Want My Tears Back” der hun får hjelp fra Hietala.
I ”Scaretale” kommer Nightmare Before Christmas-følelsen virkelig inn. Det er kanskje platas hardeste låt, med ville rytmer, heksestemme og dukkeaktig skremselstaktikk. Den er derimot altfor tegnefilmmarerittaktig til at den kan tas seriøst, og overgangen til ”Arabesque” gjør det hele hakket mer usaklig. Melodien kunne vært hentet fra en Hollywood-blockbuster med handlingen lagt til vill kameljakt i Egypt.
”Turn Loose the Mermaids” tar en annen overraskende vending. Den er keltiskinspirert og har litt sånn sitte-ved-leirbålet-med-gitaren-følelse til å begynne med, men hopper plutselig over til et parti med spaghettiwesternestetikk. Det er underholdende, men merkelig, og får en til å lure på hva som egentlig skjer i filmen, ikke hva neste melodi er.
Balladen ”Rest Calm” og mid-tempostykket ”The Crow, The Owl and The Dove” er tamme i forhold til resten av materialet og går rett i glemmeboka. Heldigvis kommer ”Last Ride of the Day” og rister deg våken med mer ABBA-metal, før det går over i det 14 minutter lange verket ”Song of Myself”. Det er filmatisk, dramatisk, hviskende, skrikende, poetiske snakkepartier, opp, ned, mykt og hardt. Men til tross for variasjonene føles det etter hvert langdrygt. Til slutt kommer tittelsporet, en instrumental oppsummering av albumet der orkesteret får skinne og ørene hvile.
75 minutter med så svære ideer kan bli litt for mye for en stakkars lytter. Albumet er godt produsert og henger greit sammen, men det voldsomme jaget sliter ut den som hører på. Musikerne spiller bra sammen og er dyktige på hver sin måte, kanskje med unntak av Anette Olzon. Hun behersker rolige og stille partier, men den spede stemmen greier ikke å bære lydbildet gjennom en hel Nightwish-plate. Man kan si mye om Tarja, men hun hørtes i hvert fall godt.
Det kan bli spennende å se filmen som kommer i 2012. Imagenaerum skal i utgangspunktet være en selvstendig, musikkfokusert plate, men levende bilder vil sannsynligvis bidra til å endre hvordan man lytter til og oppfatter den.
Nightwish har alltid vært et elsk-hat-band, og det er sjelden langt mellom totalslakt og lovprising. Men jenter i fløyelskorsetter, Corpsebride-tatoverte oppviglere, undercutfriserte tenåringer og rollespillere verden over kommer helt sikkert til å gå amok og rulle D-50’ene sine til topps. Det hjelper derimot ikke når tallet 3 også finnes på terninger med femti sider.
Helle Stenkløv
