Det relativt ferske bandet, som slett ikke er noen ferskinger, Kitchie Kitchie Ki Me O, har et klart mål om å gjøre noe helt annet musikalsk enn det de gjorde i banda de kom fra; å skape et helt annet uttrykk enn i My Midnight Creeps, Ricochets, Madrugada og andre band medlemmene stammer fra.
Bandet består av Alex K, Frode Jacobsen, trommeslager Bez, perkusjonist Anders Møller og saksofonist Dag Stiberg. I tillegg hadde de torsdag med seg Emil Nikolaisen på gitar, under den relativt forblåste åpningsdagen på Buktafestivalen.
De burde kanskje ha tatt navnet til bandet de spilte rett etter – Death by Unga Dunga, for her er det mange jungelrytmer og djevelske riff som drar oss inn i suggererende, nærmest hypnotiske sirkler det er lett å gå seg vill i.
(Anmeldelsen fortsetter under bildegalleriet)
I mitt musikalske øre er det imidlertid lett å høre hvor opphavet til Kitchie Kitchie Ki Me O kommer fra. Det er noen gram Madrugada og en dæsj Ricochets. Men de har klart å tilføre noe nytt og framstår langt fra så pretensiøst som jeg syntes prosjektet virket første gang jeg hørte om bandet.
Dette er rock som giftig smører sjelens indre organer, som var man konstant utsatt for ulykkelig kjærlighet. Det manes fram et uttrykk som lett kan virke melankolsk, men som likevel er tyngre og mer bombastisk – nærmest episk i sin form.
Dette er ikke musikk som ville kledd uhemmet publikumsfrieri. Derfor er det greit at det heller ikke gjøres noen forsøk i så måte under den 45 minutter lange seansen i Telegrafbukta torsdag.
Jeg skulle gjerne sett bandet i et lengre format og gleder meg til å få oppleve dem innendørs med et fullt sett. Det kan jeg varmt anbefale andre også å ønske å få med seg.
