Si hva slags trange jeans-skit du vil om Kaizers Orchestra, det er likevel imponerende at et band med en slik egenart som Bryne-kollektivet har klart å bli landets desidert største band. Det er også svært imponerende at Janove og resten av gutta har headlinet landets to største musikkfestivaler denne sommeren; i første omgang Hovefestivalen, og i kveld Øyafestivalen. Det hadde dog sannsynligvis føltes noe feil på en så kredibel festival som denne at Kaizers Orchestra ikke hadde stilt med noe ekstraordinært i sirkusjakkelommene deres. Dermed er det i all hovedsak en komplett gjennomgang av kommende del to av deres ambisiøse trilogiprosjekt, Violeta, Violeta, som preger kveldens setliste.
For å avsløre den store hemmeligheten, så lider disse ti nye låtene av samme problem som Violeta, Violeta Vol. I. Kall det trilogisjuka, altså samme problem vi så Robyn slite med i fjor, der de enkelte albumene rett og slett lider av å ha for mange dårlige låter som fyllstoff. Violeta, Violeta Vol. II virker dog hakket mer uengasjerende enn sin forgjenger, ettersom volum én viste en ny side av Kaizers der en tidligere skjult popsensibilitet fikk stige frem, med låter som «Philemon Arthur & The Dung», «Hjerteknuser» og «Diamanter Til Kull». Ved første lytt fremstår likevel førstesingel «Tusen Dråper Regn» og premierende «Silver» som to nye eksempler på rogalendingens evne til å skrive gode poplåter. Det som preger disse låtene er først og fremst at de både innehar en gripende groove og et sterkt refreng, noe som dessverre er en vesentlig mangel i flere av de nye låtene, inkludert «Domino» og «Faen i Båten».
Med tanke på hva slags institusjon Kaizers Orchestra har blitt er det ingen overraskelse av produksjonen av en konsert som dette er av relativt massiv skala. Dette backet opp av dyktige stryker- og blåserrekker, samt et seksmanns skarptrommekorps for å åpne «Tusen Dråper Regn». I tillegg er backdrop og lysrigg fordelt opp i tre akter (les: gårsdagens Kanye West-konsert), der små temaendringer forekommer i både det ti låter lange settet fra Violeta, Violeta Vol. II glir over i et fem låter langt sett for del én, som igjen ender opp i fire resterende knallåter fra deres eldre katalog, som ypperlige «Maestro» og monumentale «Evig Pint».
Janove Ottesen begynner likevel å bli et noe usjarmerende element i sekstetten. På dette tidspunktet i karrieren deres føles det sjelden som om Ottesen snakker fra hjertet idet han takker sine usannsynlig dedikerte fans, og resterende publikum, for applaus og allsang. Det mest usympatiske ved Kaizers Orchestras frontmann er likevel at han forholder seg til publikum som om samtlige er deres blodfans, hvorpå han snakker om det nye materialet som det eneste som ikke kan ha blitt ihjelhørt.
Derimot lurer det seg en mulig arvtager i sirkusgeneralrollen i gitarist Geir Zahl. Zahl synger nemlig på to av låtene fra kommende Violeta, Violeta Vol. II, som selvsagt betyr at han får bære frontmannrollen de få minuttene låtene varer. Og Geir Zahl klarer på øyeblikket å fremheve det Ottesen synes å ha mistet i løpet av ti år med suksess.
Deres fanatiske blodfans vil uten tvil kunne bekrefte det, men det er uansett ingen hemmelighet at Kaizers Orchestra kan det å levere gode konsertopplevelser. En frontfigur som begynner å bli smått uspiselig og en litt for stor andel svakt låtmateriale gjør at deres massive potensial som et av Norges best fungerende og største liveband ikke får skinne helt igjennom akkurat i kveld.
Kim Klev
