Snow Boyz trodde de aldri skulle se familien igjen

P3X: Brødrene bak rapduoen Snow Boyz var ni og seks år da de flyktet fra Angola til Norge. Nå åpner de opp om det å være barneflyktninger under den brutale borgerkrigen.

Det er ikke ofte Rafael og Paulo Domingos, brødrene bak rapduoen Snow Boyz, snakker om hvordan de kom til Norge som flyktninger – ni og seks år gamle.

Kanskje fordi de sjeldent blir spurt om det, eller fordi det er tungt å tenkte tilbake på.

– Det er vanskelig for meg å være på reiser som varer lenger enn tre timer. Da får jeg flashbacks med en gang. Jeg kan få noia hvis det tar for lang tid, og begynner å tenke på ting fra flukten, sier den eldste broren Rafael Domingos.

BARNEFLYKTNINGER: Rafael og Paulo Domingos forteller rått og ærlig om flukten fra Angola i P3X. Foto: Skjermdump, NRK.

Ble igjen i krigsherjet land

Rafael og Paulo har vært på flukt, de har vært vitner til vold på åpen gate og krig.

De to brødrene av en søskenflokk på seks, forteller intervjuet med P3X hvordan livet i Angola var før de tok fatt på den lange reisen, fra sør i Afrika til nord i Europa.

– Selv om borgerkrigen ikke hadde nådd hovedstaden, (red. anm. Luanda) var det mye vold og gjengopprør der vi bodde. Skyting i gatene var normalt, forteller de.

Tok beslutning om å flykte

Etter mye vold, usikkerhet og farlige episoder med våpen og granater i nærområdet, begynte foreldrene å bli bekymret for familien.

De mente at Angola var ikke et bra sted for barna å vokse opp.

https://www.instagram.com/p/Bdfy93ug5ft/

Foreldrene reiste i forveien med de yngste barna. Paulo og Rafael ble igjen hos bestemor og en onkel.

– Jeg husker ikke så mye fra da de dro, men det var ikke noe ha det-klem eller en stor avskjed. Det tror jeg de gjorde med vilje, for at vi ikke skulle tro at de skulle dra fra oss for alltid, sier de to brødrene.

Etter noen dager begynte de små guttene å lure på hvor mammaen og pappaen hadde dratt, og når de skulle komme tilbake.

Det var en periode da det var mørkt hele tiden, og vi var alltid i bevegelse.

Uten noe telefonkontakt satt de alene med tankene om hva som hadde skjedd, og korte svar fra bestemoren.

– Som den eldste broren forsøkte jeg først og fremst å fremstå som tøff og hard for lillebroren min. Jeg forsto ikke selv at jeg også gråt og savnet foreldrene mine, sier Rafael om barndommen sin.

Flyktet over to tusen mil

Noen år etter var det guttene sin tur til å reise, men Paulo og Rafael ante ikke hvor de skulle.

– Jeg tror ikke jeg skjønte hva Norge var eller at det i det hele tatt var et annet land.

Turen som var over to tusen mil fra Angola til Tromsø gikk via Kongo, Gabon og Nigeria på tvers, Niger, Algerie, Spania, Frankrike, Luxemburg, Tyskland og Danmark.

Da de kom til Danmark gjensto det en kort båttur over Nordsjøen til Norge.

https://www.instagram.com/p/BfLVqMTBVKi/

– Vi reiste med båt, med bil, med alt du kan tenke deg. Jeg husker ikke veien – den virket uendelig. Det tok en evighet. Vi visste bare at vi skulle til mamma og pappa.

Guttene husker en reise fylt av stress, trange biler og den ene båtturen etterfulgt av den andre.

– Det var en periode da det var mørkt hele tiden, og det var spesielt skummelt. Det verste av alt var at vi alltid var i bevegelse. Til og med flere uker etter vi hadde kommet oss på land kunne vi våkne opp midt på natta av at vi var sjøsyke.

Fikk se foreldrene igjen

Selv ved ankomsten i Oslo hadde guttene fortsatt et par hundre mil igjen med reise igjen. Etter intervjuer med politiet ble de fløyet til foreldrene i Tromsø.

– Selv om vi hadde snakket med mamma før vi fløy, så kunne jeg ikke tro at vi faktisk skulle få se dem igjen. Det hadde gått så mange år siden sist. Jeg tenkte: Skjer dette virkelig? Skal jeg få møte mamma og pappa nå?

Jeg ble iskald – jeg hadde aldri vært så kald før.

I Tromsø ble Rafael og Paulo møtt av vintertid, mørke, snø og slaps, men også trygghet og familie.

– Jeg husker vi måtte løpe til en buss og at jeg løp rett i en sølepytt med iskaldt vann. Jeg ble iskald – jeg hadde aldri vært så kald før, og det snødde – jeg ville spise snø. Det var så mye nytt. Vi lo så mye den dagen at jeg aldri kommer til å glemme den, forteller Paulo.

Se hele podkasten her:

https://www.youtube.com/watch?v=x-eVX_GRsmU

LES MER: