Langt fremme i den imponerende rekken av unge, lovende svensker med internasjonalt potensial finner vi Seinabo Sey. 25-åringen har de siste par årene vakt oppsikt langt utenfor Skandinavia – først og fremst via Kygo-remiksen av singelen «Younger», som i skrivende stund nærmer seg 80 millioner avspillinger i Spotify.
Seys fremste våpen er udiskutabelt stemmen, som kjentegnes av en sjelden fylde og størrelse. Vi må opp på nivået til Adele og Amy Winehouse for å finne brukbare referanser – om enn ikke så mye vokalteknisk som i egenart og evne til å formidle de aller største følelsene. Stilistisk er storslått pop og vokaldrevet r&b nøkkelordene, men med plenty avstikkere underveis.
Ikke alle valgene på Pretend oppleves like inspirerte. En ting er at inklusjonen av nevnte «Younger» unektelig bremser følelsen av ferskpresset momentum, ikke minst når den sparker i gang det hele. Dempede «Still» skjemmes av en melodi som bukter seg langs grensen mellom forutsigbarhet og banalitet, og både «Hard Time» og tittelkuttet ville tjent stort på en spissing av et lett generisk elektronikauttrykk.
Seinabo Sey – «Pretend»:
Til gjengjeld er platens midtparti knallsterkt. Sey flekser muskler med «No Church In The Wild»-dunstende «Easy», mens boblende «Words» (som høres ut som Laleh på en svært god dag) og uimotståelige «Who» begge illustrerer at artisten er i sitt ess når hun bryner seg på sanger bygd rundt rytmikk. Sakrale «You» er på den annen side et nydelig eksempel på hvor få virkemidler hun trenger når grunnideen er sterk nok.
At flertallet av disse låtene allerede er gitt ut i andre sammenhenger styrker mistanken om at Pretend kan og bør betraktes som en oppsummering av begivenhetene så langt, med ujevnheten det medfører. Det blir spennende å følge henne idet hun samler trådene.
Marius Asp
