– Teksten handler om en person som er livredd for å gå ut på grunn av alle de potensielle farene som lurer ute på gata. Sett fra et slapp-av-litt-a-perspektiv, sier Eiliv Fossbakken, alias Valverde, om låta «Outdoors», som han er Ukas Urørt med.
Den ble skrevet ferdig mens han bode på Anker studenthjem i Oslo – som ligger like ved Akerselva, hvor dopsalget florerer.
– Jeg ble spurt daglig om jeg var ute etter noe ekstra. Jeg var aldri det, og takket høflig nei eller bare smilte og gikk videre. En dag snakket jeg med en bekjent som hadde opplevd det samme, og hun fortalte at hun bråsnudde hver gang hun så en potensiell narkolanger. Jeg syntes det var å overreagere en smule, og teksten som dukket opp da jeg trengte den, ble basert på den samtalen.
P3 Urørt mener:
I ”Outdoors” smelter Valverde sammen ulike lyder og instrumenter til en progressiv popperle som er fylt av både sødme og spenning. Låta er nerdete på den bra måten, og viser at vi har med et stort låtskrivertalent å gjøre.
Mer om: Valverde
«Outdoors» ble skrevet mens Eiliv studerte musikk på NISS.
– I begynnelsen av førsteåret fikk vi en oppgave i musikkteknologi som gikk ut på å spille inn omtrent ett og et halvt minutt med musikk. Jeg hadde spilt en del piano i ukene før vi fikk oppgaven, og hadde kommet frem til en litt merkelig akkordrekke, som jeg bestemte meg for å bruke i oppgaven. Jeg spilte den inn og fant etter hvert ut at jeg også måtte ha litt vokal. Litt ble til mye og til slutt ble det musikk av det. Ett og et halvt minutt med musikk. Jeg forlenget låta før jeg spilte den inn på ordentlig. For å gjøre den mer radiovennlig, selvfølgelig.
Produksjonsproblemer
Valverdes musikk kjennetegnes av fyldig produksjon og mange lag.
– Jeg gikk rockelinja på Trøndertun i 2004, og der begynte jeg for «alvor» å skrive låter. Før jeg begynte der hadde jeg fullført kun ei låt. Grunnen til at jeg sier for «alvor», er at jeg ikke begynte å gjøre noe med musikken før ganske nylig, for omlag tre år siden. En lang periode visste jeg ikke hvordan jeg skulle få låtene til å bli noe mer enn bare kassegitar og sang, eller hvordan jeg skulle produsere dem, med andre ord.
– Jeg var lenge helt sikker på at jeg ikke kunne klare produksjonen alene, og at jeg måtte få ekstern hjelp, men etter etter hvert som hjelpen uteble og ingenting skjedde, tok jeg altså saken i egne hender. Med litt prøving og feiling begynte jeg å få til ting som jeg ble fornøyd med.
Etter at ting falt på plass, ga Valverde ut Chieftain EP tidligere i år.
Se Valverde fremføre «.. And The Sea» akustisk:
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=fim1P5TFs6s&version=3&hl=nb_NO]
Leker med lyd
Eiliv synes musikk fort kan bli uinteressant om den ikke byr på flere lag. Selv legger han vekt på å gjøre uventede grep når han lager låter.
– Det er når jeg begynner å leke at jeg får til det som jeg selv synes blir best. Så jeg vil si at musikken er leken, komplisert men enkel, skranglete og kanskje til og med fengende? Den karakteriseres mye av lyder jeg liker, som ofte vil si litt uvanlige lyder. Jeg er ofte ute med opptakeren min for å høste fine lyder. Jeg spiller gjerne inn støy, ting som foregår på gata, lyden som oppstår når man slår på gårdsredskap med et eller annet.
– På begynnelsen av Outdoors hører man lyden av noen tilfeldige folk som begynte å spille rett utenfor vinduet mitt en lørdagsnatt. Det måtte jeg selvsagt ta opp og bruke. Ellers hører man også lyden av en rundballpresse (brukes til å presse siloballer, slikt som kyr spiser), som jeg syntes hørtes veldig stilig ut. Jeg liker også å ha med noen elementer som gir litt spenning, noen ustemte toner, noen dissonerende intervaller. Det gjør ikke så mye at pumpeorgelet er litt surt, eller at barytonhornet er fra før krigen og nesten umulig å spille på.
Også live liker han å eksperimentere med uttrykket sitt.
– Til vanlig har jeg med meg Pål Moddi Knutsen, som er 25 år, og hjelper meg med diverse, blant annet gitar, koring, tolvstrenger og baryton. Pål har i tillegg hjulpet meg med alt fra å fikse konserter til å trykke opp plakater og spre musikken min både høyt og lavt, så jeg har mye å takke ham for. Helga Hommedal Blikås, 26 år, spiller cello og bidrar også med vakker vokal. Martin Skrebergene er 22 år og spiller bass, Øyvind Myrvoll, som er 24 år, holder rytmen på mesterlig vis.
– I sommer fikk jeg spille åpningskonserten på Volumfestivalen i Elverum. Og ikke nok med det, jeg fikk også ta med meg fire fritt valgte ungdomssymfonikere, noe som gjorde det hele hinsides kult. Jeg valgte vekk strykekvartetten og gikk for obo, klarinett, fiolin og bassklarinett, og kunne ikke blitt mer fornøyd med resultatet. Det blir gjenforening med dem på Mir i Oslo 4.oktober, for de av dere som er interessert.
Tyrann?
Eiliv spiller alle instrumenter på låtene sine, bortsett fra trommer, cello og bass, og styrer låtskriverprosessen med stødig hånd.
– Jeg spiller inn en idé og bygger videre på den helt til jeg har ei ferdig låt. Jeg skriver sjeldent tekst og melodi før helt til sist. Og så, når jeg har hele arrangementet klart, gir jeg den videre til bandet, som da mer eller mindre må spille det jeg har bestemt.
– Jeg er ingen tyrann, altså. Bare i studio. Og da ofte i kraft av at det er bare jeg som er tilstede. På teip gjør jeg som jeg vil, men når det gjelder live-opptredener er det ofte andre ting som funker, og jeg har enorm respekt for musikaliteten til bandmedlemmene mine, så eventuelle forslag fra den kanten etterkommes som regel.
Artistnavnet Valverde har sitt indirekte utspring hos bandet The Mars Volta.
– Det er spansk og betyr grønn dal. Jeg husker ikke helt hvorfor det ble akkurat det, men jeg drev i hvert fall og lærte meg spansk i 2005 en gang, i kjølvannet av The Mars Voltas album Frances the Mute, som inneholder tekster på det som på mange måter er spansk, og som på noen måter ikke er det, og fant ut at det ville være et fint artistnavn. Jeg er vokst opp på det som gjerne kalles landet, Tynset, og mange av de første låtene mine handler om naturen, så jeg syntes det passet fint, sier han.
Nevnte band er blant Eilivs inspirasjonskilder.
– I utgangspunktet hørte jeg mye på Jimi Hendrix og Pearl Jam, av alle mulige kombinasjoner. Jeg hører ikke stort på dem nå lenger, men de er utvilsomt en viktig del av min musikalske bagasje. I nyere tid har jeg blitt veldig inspirert av The Mars Volta, som med plata De-Loused in the Comatorium spilte seg rett inn i hjertet mitt. Musikken deres er veldig kompleks og rik både tonalt og rytmisk, og det passer meg perfekt. Jeg kjeder meg fort hvis det ikke er flere lag å lytte etter. David Bowie har også inspirert meg stort, med en fantastisk leken tilnærming til musikk, det samme gjelder for Motorpsycho, som bortimot var pensum på Trøndertun.
På Urørt er Aiming for Enrike favoritten for tida.
Mange planer
Eiliv er glad for å være Ukas Urørt.
– Det betyr veldig mye! Det er jo anerkjennelse vunnet; det at en så viktig institusjon i norsk musikk liker arbeidet jeg har gjort og vil gi så klart uttrykk for det, er uvurderlig. Stor stas.
Fremover står både turné og studiotid på planen.
– Jeg skriver ny musikk for tiden, noe som alltid er spennende. Nettsiden min, valverde.no, er nå oppe, og der står det nyttig informasjon om når jeg spiller konserter, hvor man kan få tak i musikken min og den slags. Det blir en del konserter fremover, blant annet den 4. oktober på Mir, på hjemstedet mitt, Tynset, den 6., på Knaus i Trondheim den 20. og en i Bodø den 3. november. Det kommer til å bli gøy og jeg gleder meg. Jeg holder også på med en remiks av en av sangene til Einar Stray, og skal bidra med ei låt til Alternativ Julekalender i år.
Musikken tar imidlertid ikke all tid.
– Av og til jobber jeg på sykkelverksted, av og til studerer jeg medisin, av og til jobber jeg som oversetter, og ofte sykler jeg rundt på sykkelen min. Eller som en fyr jeg traff for en tid tilbake ville sagt: «frihetsmaskinen» min. Jeg syntes det var en interessant måte å se det på, og er langt på vei enig.
Hør også intervju med Valverde i Urørt på P3, onsdag klokka 21 – 23.
