Kall det gjerne en forbannelse: Da Maribel spilte på Hoves amfiscene i 2009, var det fire – 4 – mennesker som hadde møtt opp for å skue bandets drømske, bråkete pop i levende live. Tre år senere, som et av de første bandene ut på festivalens første dag, er antallet personer som har funnet veien til Teltscenen godt under 20.
Siden sist har bandet gitt ut en finfin plate, Reveries, som i langt mindre grad enn debutplaten Aesthetics lener seg mot My Bloody Valentine og andre sedvanlige shoegaze-ledestjerner. Det gjenspeiles naturlig nok også i konsertsammenheng.
Åpningslåten «Falling Down The Stairs» er seig, spooky og lettere dissonant bluespsykedelia som ville sklidd ubemerket inn i en hvilken som helst episode av Twin Peaks. Den er ikke bare konsertens høydepunkt, men også en god pekepinn på grepene bandet har gjort: Bort med honningmarinert fuzz og uendelige klanger, inn med klagende tremolo og en kjøligere, renere og mer truende tilstedeværelse.
Live er det imidlertid mer enn tilskuere som mangler. I de rette hendene er monotoni et kraftfullt virkemiddel, men i Maribels tilfelle oppleves det som en utilsiktet følge av manko på dynamikk og nyanser. Vokalist Rebekka Markstein synger pent, men flatt, og fraværet av bass gir et spinkelt helhetsinntrykk. En låt som «Jezebel Jive» mister dermed den dirrende nerven som preger albumversjonen, og heller ikke avsluttende «Ecstatic» makter å leve opp til verken låttittel eller melodisk potensiale.
Maribel hadde naturligvis uansett fortjent å spille for flere enn 60 publikummere, som anslagsvis var samlet i teltet ved veis ende denne tirsdagen. Men det er altså ingen grunn til å miste nattesøvnen om du ikke var blant dem.
Marius Asp
