Jøsses! Tenk at de rufsete punkeguttene i Silver i 2014 skulle fremstå som et tight, veloljet rockemaskineri? Da Ivar Nicolaisen og gjengen herjet landets rockescener på 2000-tallet, var det som oftest som et kaotisk (på den positive måten) spetakkel man trodde kunne snuble på målstreken hver kveld. Gjenforeningskonserten på Tons of Rock – rundt fem år siden de sist ga lyd fra seg – var lyden av et band fylt med så mye selvtillit og erfaring at de nesten ikke var til å kjenne igjen, og det var vanskelig å tro at dette bandet ikke har spilt sammen på årevis.
Bandets ungdommelige blanding av tidlig Guns ’N Roses, Hanoi Rocks og New Yorks 70-talls punkeklubber spruter fremdeles av energi, selv om vokalist Ivar Nicolaisen har fått en noe mer nedpå fremtoning enn scenegalskapen som dominerte glansdagene før debutalbumet White Diary. Låtmaterialet er som den gang, noen åpenbare høydepunkter og noen låter som bæres frem av bandets energi.
Les også: Year of the Goat på Tons of Rock
Som på så mange andre teltkonserter på Tons of Rock er det labert med folk, og de 3-400 publikummerne blir forsøkt skremt bort av festivalens kanskje verste lyd så langt. Dét bedrer seg heldigvis, og fra den allsangvennlige coverversjonen av The Alarm-hiten «The Stand» er Silver det strålende rockebandet de kan være. Høydepunktet blir «The Personal Decay» fra World Against World, men også den nye låten «March Brown» – en morsom hyllest til hjemmebrent – nyter godt av Silvers 2014-overskudd.
For det er lite tvil om at Silver har noe å gjøre i norsk rock også nå. Gjenforeninger av band som egentlig aldri var noe særlig store er ikke noe ukjent fenomen, og kan by på mye underlig. Spiller man for fansen, for seg selv, eller for tusenlappene festivalarrangører vifter under nesen på blakke artister? For Silvers del er det neppe noe annet enn et genuint ønske om å rocke hardt, gi rettferdighet til låter som aldri ble så store som de kunne blitt, og som det ble sagti Spinal Tap-filmen: have a good time all the time. Artig gjensyn.