Royal Headache har allerede vært ute en stund i hjemlandet Australia. Nå lanseres Sydney-kvartettens selvtitulerte debutplate i resten av verden – akkurat tidsnok til virkelig å kunne gjøre inntrykk på vårkåte og sommerklare amerikanere og europeere.
Og det kan den. Om man vil kalle dette garasjepunk, powerpop eller soulrock – tidløse saker er det uansett. At disse guttene er flasket opp på både Black Flack og støvete Stax-singler lar seg nokså lett høre i bandets uanstrengte, harvende og hypermelodiøse tapning av musikken Black Keys (som de skal varme for seinere i år) kanskje har vært de fremste til å popularisere de siste ti årene.
Royal Headache skiller seg først og fremst fra røkla med et usedvanlig velutviklet øre for hektende hooks – prøv for eksempel albumets åpenbare This Is It-øyeblikk ”Sunrise”, The Undertones-på-amfetamin-heseblesende ”Psychotic Episode” eller ”Girls”, en euforisk popkaramell med herlig støyemballasje rundt seg.
Royal Headache – Psychotic Episode by The FADER
Vokalist Shogun er bandets sterkeste kort. 30-åringen synger ofte surt, men gjennomgående sjelfullt, som på vakre ”Honey Joy”. Og tekstlinjen ”Well I’ve been alone/ and I’d take you home/ but my bedroom smells like cum” fra ”Down The Lane” rager lett der oppe blant årets morsomste.
Den svært røffe produksjonen, DIY-estetikken og rett-i-trynet-formatet (flere av låtene varer i under to minutter) er albumets tveeggede sverd. Det er til tider vanskelig å skille sporene fra hverandre der de uvørent raser av gårde, og jeg skulle gjerne hørt bandet bryte ut av monotonien i lydbildet oftere enn de gjør i løpet av disse 26 minuttene.
Ta den isolert sett nokså uinteressante instrumentalen ”Wilson Street” – i denne sammenhengen føles den som et deilig vindkast i fleisen idet man forlater den gjennomsvette klubben.
Royal Headache skal uansett ikke tas så veldig alvorlig. Debutplaten deres er som en karuselltur – kjapt gjort, lettlikt og enkel å glemme. Men du verden så gøy mens den varer.
Marius Asp
