Jeg kjenner ikke mange med et avslappet forhold til Bring Me The Horizon. Enten elskes de, eller så hates de. Og den som hater Bring Me The Horizon aller mest er nok metallpuritaneren – en lett gjenkjennelig type med korsrygglang, pistrete frisyre og dongerijakker påklistret logoen til mer eller mindre obskure tsjekkiske thrashmetallband.
For ham står nok Sheffield-gutta og deres tidsriktige metalcore for alt han avskyr. Påkostede og lekre produksjoner gjerne ispedd elektronikk, teknisk utfordrende dynamikk, dystopiske og teen angst-fylte tekster, og kanskje viktigst: alt annet enn allergi for melodiene. Sånne band har det blitt mange av i løpet av det siste tiåret. Likevel har ypperlige briter som Architects og Bring Me The Horizon kvaliteter som skiller dem fra mengden.
Forrige – og første – gang jeg så bandet var under Øyafestivalen i forfjor. En konsertopplevelse som på ingen måte klarte å leve opp til forventningene skapt av det kolossale tredjealbumet There Is A Hell, Believe Me I’ve Seen It. Mye av skylden lå i den søplete lyden, men også den sosiale klamheten som oppstod av frontmann Oli Sykes’ flerfoldige håpløse forsøk på å få det blaserte og sjenerte øyapublikummet med på leken.
På Rockefeller er forholdene riktignok ganske annerledes. Fansen, eller «horizoners», som P3s nybakte musikksjef Marie Komissar døper dem underveis, minner nemlig stort sett om bandet selv: Primært gutter i tjueårene, enkelte i russebukser, andre med sleeve-tatoveringer. Sånt forklarer greit den lette og trygge stemningen rett før konsertstart.
Se flere bilder fra konserten her!
Haraballet åpner temmelig slapt med «Shadow Moses», hentet fra månedsferske Sempiternal. Rockefeller er beryktet for dette, men likevel: Lyden fra scenen er grøtete og flat, og låter egentlig mest som den kommer fra andre siden av ståldøren inn til øvingslokalet. Et langt fra godt utgangspunkt for musikk som baserer seg på tunge riff og mektige nedbrekk.
Deretter følger Sykes og co. opp med desto tyngre «Chelsea Smile» og «Alligator». Likevel virker dansehumøret til den drøyt hundre mann sterke flokken fremst heller seig. Men det er riktignok søndag. Med Sykes’ egne ord: «Thank you for coming. Especially since it’s Sunday and you’re all over the age of 18.»
Et foreløpig høydepunkt nås med «House of Wolves» – herfra er det som om noe løsner, både stemnings- og lydmessig. Fylleknekken blant publikum fremstår helt bortjaget idet Sykes (har han ikke blitt mer langt sympatisk med årene?) vifter med t-skjorter som kun deles ut til dem som våger å crowdsurfe under karrierrebeste «It Never Ends». Glem alt man forbinder med sjangeren – dette er en poplåt, verken mer eller mindre. Hjulpet av eteriske passasjer gjør den seg minst like godt i livesammenheng.
Powerballadene «And The Snakes Started To Sing» og «Blessed With A Curse» er flotte, det er ikke det, men tross jubelrop og vifting med lightere, får man en plutselig fornemmelse av at interessen i lokalet faller tilbake til søndagshvilepuls. Bring Me The Horizon er nemlig klart best som liveband når de legger opp til hopping, denging og alt som følger med en god, gammel circle pit. Som når Sykes bare ved å leke Moses får, øh, horizonersene til å gyve løs på en «wall of fucking death» under «Diamonds Aren’t Forever».
Når timen til slutt ebber ut gjennom det overraskende kjappe ekstranummeret «Sleepwalking», kjennes det godt å ha sett Bring Me The Horizon – men kanskje mest fansen – boltre seg i sitt naturlige rockeklubbhabitat. Selv om det hele tok seg god tid på å komme ordentlig i gang. Men pokker heller. Det er tross alt søndag.
Kim Klev
