Søndagsmesse

Av og til tenker jeg at «War Pigs» av Black Sabbath er den beste låten som noensinne er skrevet. Den seige sireneåpningen, de hard markeringene, Ozzys nasale fremføring av Geezer Butlers antikrigstekst, Tony Iommis smellvakre og allsangvennlige gitarmelodier midtveis; alt er perfekt med «War Pigs».

Så når Black Sabbath kaster seg inn i «War Pigs» i Telenor Arena begynner de på topp. Ozzy har slitt mye med stemmen i det siste, men virker å være i ok form i starten. Blid som en lerke er han i hvert fall.

Humøret holder seg; det gjør ikke stemmen. Allerede på «Into The Void» er Ozzy i full-sjømann-modus, og slik blir det titt og ofte utover kvelden. Når det er sagt leverer han beksvart magi på «Black Sabbath», som jeg knapt har hørt han fremført bedre. Men der Ozzy sjangler med stemmen her og der, leverer Tony Iommi og Geezer Butler gjennomgående metal av ypperste merke.

Trippelåpningen med «War Pigs», «Into The Void» og «Under The Sun» demonstrerer Iommis briljante og enkle riff, mens Geezer Butlers fingre galopperer over strengene for å få frem det mest karakteristiske basslyden på denne siden av Steve Harris. Der og da er det ingen tvil om hvem som har skrevet den mest banebrytende og betydningsfulle metalen de snart 50 årene sjangeren har eksistert, og til og med på nye låter som «God Is Dead?» får man en følelse av å ha audiens hos læremesterne.

Les også: Anmeldelse av «God Is Dead?»

Konserten skjemmes av en håpløs trommesolo fra innleide Tommy Clufetos, og plasseringen av «Dirty Women» som en av avslutingslåtene er håpløs. Når bandet da også avfeier «Sabbath Bloody Sabbath» med å bare spille åpningsriffet, blir resultatet at albumene Sabotage og Sabbath Bloody Sabbath ikke er representert.

Men alle disse innvendingene ødelegger ikke det endelige inntrykket etter at «Paranoid» avslutter på obligatorisk vis. Black Sabbath leverte en fengende historietime i Telenor Arena.