Sorg i vranglås

Inne på et blåmalt rom bak en skrivepult i tre sitter 30 år gamle Veronika og skriver ned sangtekster.

«I remember trying not to stare, the night that I first met you» skriver hun.

Sangen har hun hørt på så mye, at hun kan hele teksten utenat, men nå har det gått et og et halvt år siden hun lyttet til den sist. Det gjør simpelthen for vondt.

Nå skal hun øve seg, her inne på Kongsvinger distriktspsykiatriske sykehus (DPS), på å tørre å føle.

Innlagt

Veronika har valgt å legge seg inn på DPS. Det kan hun gjøre flere ganger i året, hvis hun kjenner at det er nødvendig – det er det hun selv som bestemmer.

Der inne har hun et rom som er hennes den uka hun er der, en kantine som serverer måltidene hun trenger, like borte i gangen er fellesrom til TV-titting og lange bord til kortspill.

– Du er ikke innlagt her uten å ha lært deg kortspillet «Ruter 7», sier Veronika.

Hun kan gå seg en tur til kjøpesenteret om hun vil det, men først og fremst er hun her for å gjøre en jobb; å bli bedre.

Arr

Veronika har slitt med å håndtere følelsene sine i mange år. Hun har heller latt tårene komme ut som blod, som hun sier det selv.

Arrene har stripelagt hele kroppen hennes, fra leggene og opp til halsen. For hver gang Veronika har følt, har hun også kjent på en trang til å fjerne det hun føler ved å skade seg selv.

Så hun unngår å føle så mye, i hvert fall når hun er aleine.

Det er derfor hun har lagt seg selv inn på DPS nå. Hun vet at hun må kjenne på noen vonde følelser, men det er lurt å gjøre det i trygge omgivelser, i hvert fall foreløpig.

– Her inne har du noen å prate med hele døgnet, så hvis det blir vanskelig i kveld så er det noen her jeg kan snakke med, forteller Veronika.

Kjærlighet i røykebua

Våren 2014 møtte Veronika en kvinne i røykebua ved Kongsvinger DPS. Hege het hun.

Selv om det ikke er helt innafor å finne kjærligheten mens man er innlagt, så var det ikke så mye å gjøre med den saken. Det ble full klaff.

Hege og Veronika slet med hver sine ting, men når de var sammen ble livet lettere.

Paret fortsatte forholdet utenfor institusjonen, de begynte å se for seg et langt liv sammen. Etter hvert skaffa de seg campingvogn de skulle feriere i, det ble forlovelse og de begynte å planlegge bryllup.

Men plutselig en morgen våknet bare en av dem.

En natt i mai 2017 døde Hege mens hun sov – av akutt hjertestans, ved siden av Veronika.

Vekke følelsene

Det har gått et og et halvt år, men det er akkurat som om sorgen sitter fast, forklarer Veronika.

– Det er så sterkt og så vondt at jeg ikke klarer å kjenne på det, så da blir det heller at jeg lukker av alt av følelser og tanker.

Selv om Veronika ikke har noen problemer med å snakke om det som har skjedd, sier hun at hun sjeldent føler noe omkring det hun prater om.

– Jeg er egentlig veldig sjeldent trist, jeg er bare tung.

Psykologene mener det er viktig å kunne kjenne på følelsene våre; gråte, le, være sint – om det er det man trenger.

Så nå jobber Veronika for å vekke følelsene til live og å tillate dem å komme.

Deres sang

Sangteksten på papiret foran henne var Veronika- og Heges sang.

Etter planen skulle den ha blitt spilt av i bryllupet deres, men så ble den en begravelseslåt isteden. Hun har ikke hørt på den siden.

En av oppgavene hun har gitt seg selv denne uka ved Kongsvinger DPS er å lytte til låta sammen med en behandler.

Hun skal utsette seg for det som er vanskelig for at følelsene skal komme.

– Det beste er om jeg begynner å gråte, jeg er lei av å gå i en boble hvor jeg ikke føler eller kjenner noen ting, sier Veronika, før hun trykker på play.

– Åpen for hjelp

Veronikas uke på Kongsvinger DPS er en del av noe som kalles brukerstyrt innleggelse. Det er pasientene selv som tar initiativ til behandlingen.

Det er ikke første gang Veronika har bedt om hjelp. Det var hun som skrev brev til fastlegen første gang det begynte å gå feil vei, og det har hun aldri angret på.

– Man må være åpen for å få hjelp, også må man ville det, sier hun.

Veronika vet også nå at det er en jobb å skulle bli bedre.

Etter å ha latt tårene trille sammen med behandleren, må hun gjøre det igjen og igjen for at hun en dag skal kunne sette på den samme musikken og kjenne noe annet enn tung sorg.