Med en fartstid som strekker seg helt tilbake til 1978 ble jeg nesten litt overrasket da jeg fant ut at dette bare er Social Distortions syvende album, og at bandgründer og frontmann Mike Ness ikke fyller femti før til neste år. Som eneste gjenværende originalmedlem er Ness Social Distortion, og som en av få artister fra LAs opprinnelige punk og hardcorescene som fremdeles er i aktivitet er han for lengst blitt et ikon.
Dette skyldes forøvrig også hans tidvis svært trøblete privatliv, og hans opplevelser som tenåringsjunkie og småkriminell har vært et gjennomgående tema i tekstene hans – tøffe tider har det altså alltid vært.
Men, mon tro om ikke de siste årene har bydd på en liten opptur? I alle fall er det lett tolke det slik ut i fra den overraskende optimistiske erklæringen «Life gets hard/but then it gets good/like I always knew it would». SDs omfattende fanbase vil utvilsomt unne Ness å finne seg til rette på sine eldre dager, men det er ikke til å komme bortifra at dette dessverre ser ut til å være i direkte konflikt med kvaliteten på låtskrivingen hans, og Hard Times and Nursery Rhymes er for det meste tuftet på dvaske tekster og resirkulerte melodier.
En komplett overflødig instrumental-intro avløses av en ode til hjemstaten. «California (Hustle and Flow)» henter inspirasjon fra Rolling Stones, men høres mer ut som et kokainmarinert samarbeid mellom Oasis og Kid Rock, og selv om sannhetsgehalten i tekstlinjer som «I was born with nothing to lose/black man taught me the blues» sikkert er høy, er det like fullt et sjokkerende traurig nødrim vi har hørt mange ganger før.
«Can’t Take It With You», som er bygget over noenlunde samme lest, høres ut som om den er spilt inn i en låve ved veikrysset der hvor blues, country og punk møter soul. Selv om den slipper noe bedre fra det rent musikalsk, har låta en ulidelig velment tekst som befinner seg på nivået mellom det man finner i kinesiske lykkekaker og i kladdebøkene til Paulo Coelho.
De mer skatepunk-orienterte låtene er noe mer inspirerte, som når Ness hengir seg til fiksjonens verden og spinner ut en myte om en hardbarka gangster på 30-tallet på den ganske tøffe singelen «Machine Gun Blues», erklærer at han har tenkt til å henge med en stund til på OC-punk-sluggeren «Still Alive» eller covrer Hank Williams på fine og fengende «Alone and Forsaken». Men, at sistnevnte ikke bare allerede har blitt spilt inn og gitt ut som en b-side tidligere, men kanskje også er albumets sterkeste låt vitner om en låtskriver på tomgang. Dette understrekes av at mange av de øvrige låtene gir så sterke assosiasjoner til andre artister at de like gjerne kunne ha vært cover-versjoner de også.
Som et slags bindeledd mellom The Clash og Bruce Springsteen har Social Distortion et par klassiske album på samvittigheten fra tidlig på nittitallet som definitivt fortjener oppmerksomhet, og bandets innflytelse kan fremdeles høres i musikken til hyppig omtalte og kritikerroste band som The Hold Steady og The Gaslight Anthem, men med Hard Times and Nursery Rhymes har de dessverre laget et skuffende sidrumpa og gubbete album hvis eneste egentlige funksjon er å minne verden på at de fremdeles eksisterer. Dette er ikke nødvendigvis et av årets dårligste album, med det er definitivt et av de mest overflødige.
