Prodigy, Amfiscenen
Å nyte The Prodigy i 2009 fordrer at du er på godfot med din indre knøl.
En periode på 90-tallet var The Prodigys store, dumme dansemusikk på alle popkulturelle bauger og kanter. Den hyperenergiske ravepunken Liam Howlett knadde til med Music For A Jilted Generation (1995) fant et visuelt motstykke i Keith Flint, og resten er, som de sier, historie. Er bandet fortsatt relevant? Svaret er tja.
Det er uansett et fornuftig trekk å plassere trioen som siste band ut i amfiet: For første gang under årets festival er det fullt, og dirrende forventninger til en helvetes utblåsning er tilstede i alle deler av publikum. De innfris på mange måter, ikke minst på grunn av den rutinerte galskapen og publikumstekket de tre på scenen legger for dagen.
For hvert staselige øyeblikk («Breathe», «Poison» og «Voodoo People» er blant dem) tar publikum fornøyd imot mindre slående ferskvare. Nivåforskjellen er påfallende. Dét er også den aggressive rusen som bygger seg opp blant deler av publikum, og mens to guttegjenger braker sammen ved siden av meg, slår det meg i hvilken grad dette er musikk som utstråler dårlige vibber. På sitt beste låter det som en heidundrandes berg-og-dalbane-tur inn i selve kjernen av nittitallet, på sitt verste høres det ut som en karikatur av det samme.
I et større perspektiv vil Prodigy-konserten på Hove først og fremst huskes for meldingene som tikket inn på folks mobiltelefoner underveis. Hvil i fred, Michael Jackson.
Marius Asp
