Når den selvtitulerte debutplata kom ut i 2014, tok Royal Blood verden med storm. En hardtslående fusjonen mellom hardrock og blues var den tilsynelatende enkle oppskriften, men det funka, det funka som bare det. Som en sonisk knyttneve med et hint av en svunnen tids simplisitet klarte den britiske duoen å skape en musikalsk identitet som oste av energi og kompromissløs groove.
Og nå er altså How Did We Get So Dark? her. Nummer to i rekken, den vanskelige andreplata som det heter på fint. Et produkt som denne gangen må skapes i et rammeverk av skyhøye forventingene, fra alle kanter.
Å si at bandet har tatt en kreativ helomvending, ville vært feil. Det er fortsatt et trommesett, en bass og to vibrerende stemmebånde satt sammen med et felles mål. Men det stopper dessverre litt opp der.
To høydepunkter:
”Lights out”. Her viser Royal Blood nok en gang hvor langt god bruk av punkteringer og en dyptgående forståelse av blues-skalaen kan gå. En vanvittig fengende bridge, et oppløftende refreng, buldrende trommer og sampling av ekkolodd. Hva mer kan jeg si? Dette trykker på alle de rette knappene.
”Hole In Your Heart”. Kontrastpreget, beinhardt og brutalt fengende. Et relativt tilbakeholdent vers leder inn et perkusjonstungt og nesten ekstatisk refreng med karakteristiske tonale oktavsprang og drivende vokal. Låta er overraskende atmosfærisk og med en kreativ miksing med panorert perkusjonsintrumenter og effektive flerstemte vokalpartier, blir dette et fyrverkeri av ev en kraftsalve.
Mest skuffende:
”She’s Creeping”. At bassen i verset fremstår sur og dissonant uten å være det, er for så vidt en bragd i seg selv. Hvis man kombinerer dette med et maplasert refreng med falsett-vokal som nesten kan høres ut som en feilslått Scissor Sisters-homage og mangel på alt som kan minne om driv, så får man dette.
”Don’t Tell”. De tonale valgene, vokalen og progresjonen i låta gir meg assisoasjoner til tidlig 2000-talls, småklein overprodusert balade-rock. Og ganske dårlig sådann. Hvor er de rakse solbrillene og den vulgære mengden hårgele?
How Did We Get So Dark? er nok ikke den oppfølgeren mange hadde håpet på. Det er på ingen måte et dårlig album, majoriteten av låtene er helt på det jevne, og det gjør det nesten verre. For når Royal Blood først får det til, så er det på kanten til upåklagelig rocke-aufori de serverer. Men det er for langt mellom lyspunktene. Kontrasten blir dessverre enorm og albumet oser av ubrukt potensiale.
Olav Haraldsen Roen
