– Kan jeg komme meg unna?

Den fremmede mannen møter opp på studiestedet til Synne. Han vet at hun har bytta studie i løpet av tida han har fulgt etter henne, og han dukker også opp på det nye. Brått står han bak henne i køen på butikken eller er på samme buss som henne.

De siste fem åra har «Synne» blitt forfulgt, forteller hun. Mannen har aldri gjort noe galt. Han er ikke truende, og har ikke vært fysisk mot henne, så det er vanskelig å si om det han gjør er straffbart.

Synne vet ikke engang om han faktisk stalker henne. Men det føles sånn.

– Det er jo utrolig ekkelt. Man føler seg forfulgt. Det kjennes ut som at han vet noe jeg ikke vet, sier hun.

– Hvor ille kan det bli?

Det hele starter fem år tilbake i tid, på en kafé i byen Synne studerer i. Hun er 20 år gammel, og hun sitter der for å lese til eksamen. Når hun skal på do, spør hun mannen på nabobordet om han kan passe på tingene hennes.

– Da jeg kom tilbake, satt han og bladde i bøkene mine. Det syntes jeg jo var litt rart, sier hun.

Mannen stiller henne noen spørsmål om hva hun studerer. Synne prater kort med ham og forteller blant annet at hun skal flytte til Oslo fra høsten av.

– Før han skulle gå, spurte han om han kunne få telefonnummeret mitt. Det er flere år siden, jeg var jo en del yngre, og jeg syntes det var ubehagelig å si nei. Men jeg tenkte litt lurt, så jeg ga ham syv av åtte riktige sifre, forteller hun.

Mannen tar opp sin egen telefon, og forsøker å ringe nummeret Synne har gitt ham. Men telefonen hennes ringer ikke.

Synne blir flau og stressa. Hun gir ham omsider riktig telefonnummer.

– Det er nok en litt yngre versjon av meg som tenkte at det ikke skadet å gi ham telefonnummeret mitt, sier Synne.

– Det er jo bare å ikke svare. Hvor ille kan det bli?

NRK P3 har valgt å ikke kontakte mannen som er omtalt i denne saken, av hensyn til Synnes sikkerhet. NRK P3 har anonymisert både Synne og mannen.

Én av åtte kvinner blir stalket

Allerede et par timer etter møtet på kafeen begynner mannen å ringe og sende meldinger. Han vil møte henne igjen. Han vil at de skal spise middag sammen. Han synes hun er vakker. Hun trenger ikke tenke på at han er eldre. Han forteller at han også skal flytte til Oslo, akkurat som Synne skal.

Og han spør om hun er singel.

– Det svarte jeg ja på, i et svakt øyeblikk. Man skjønner jo ikke konsekvensene, sier Synne.

En norsk undersøkelse har vist at én av åtte norske kvinner vil oppleve å bli stalket i løpet av livet.

Svein Øverland er spesialist i klinisk psykologi og ekspert på stalking. Han forteller at faktisk stalking ikke må forveksles med at man søker opp eksen på sosiale medier. Og det er fortsatt uenighet både innenfor jussen og innenfor vitenskapen om hva stalking er, men i straffeloven har man noe som heter personforfølgelse.

– Personforfølgelse kan man lettere definere, for det er jo et brudd på straffeloven. Og da er det gjentatte, uønskede forsøk på kontakt som gjelder, forklarer Øverland.

Personforfølgelse innebærer at en person blir besatt av en annen. I lovverket beskrives det som den som gjentatte ganger truer, følger etter, iakttar, kontakter eller gjennom andre handlinger forfølger en annen på en måte som fremkaller frykt eller engstelse.

I loven sies det også at det skal gi en person grunn til å føle frykt. Det betyr at det bare telles som personforfølgelse hvis offeret har grunn til å være redd.

Det viktige begrepet er uønsket kontakt. Og det må skje flere ganger, og helst over en lengre periode.

– Når det gjelder det vitenskapelige, så er ikke stalking en sykdom. Det er et fenomen. De fleste er enige om at det skal være flere, i praksis sju, åtte, ni henvendelser, etter offeret har gitt tydelig beskjed om at de ikke vil bli kontakta. Og det må foregå på en sånn måte at det varer i minst et halvt år, og at livet til offeret blir skada, sier Øverland.

– I utgangspunktet skal det ganske mye til.

Den typiske stalkeren er en eks

Øverland forteller at den typiske stalkeren er en ekskjæreste, eller en person du har hatt et seksuelt forhold til. Og det er som regel en mann. Men det finnes ulike typer stalkere, sier han. En tilfeldig stalker, slik som mannen som følger etter Synne, er den aller sjeldneste.

– Du har jo også folk som stalker arbeidsgiveren sin. Etter de har mista jobben, så vil de ødelegge for selskapet de jobba for. Eller du har folk som har havna i en tvist med naboen over en garasje de ville bygge, og nå vil de gjøre livet deres til et helvete. Men det vi ser oftest hos politi og rettsvesen, er en eks. Men at du, som en vanlig person uten en offentlig rolle, plutselig får en stalker? Det er ganske uvanlig, sier han.

Nøkkelordet er, som nevnt, uønsket kontakt. Kontakten trenger likevel ikke være fysisk oppsøkende for likevel å være stalking, forklarer Øverland.

Slik kontakt kan også være meldinger eller telefonsamtaler, eller andre handlinger som oppleves som ubehagelige for offeret.

– Det kan være identitetstyveri, for eksempel. Facebook og andre sosiale medier er perfekt for det, at du utgir deg for å være offeret eller en venn av offeret. Så bruker du det til å skaffe informasjon du kan bruke til å presse offeret ditt, sier han.

Andre lever seg helt inn i offeret sitt og tar på seg deres identitet. De kan også publisere ting for å skjemme ut offeret. Noen stalkere oppsøker også boligen til offeret mens de er borte. De kan flytte på en kost på trappa eller gjøre andre ting for å utøve makt over offeret.

– La oss si at du pleide å gi kjæresten din en rød rose da dere fortsatt var sammen. Og så går du inn i huset deres mens de er borte og legger en rød rose på senga. Det er også uønsket kontakt, forklarer Øverland.

– Det er ganske creepy. Det er jo hyggelig å få en rose, men ikke i den settingen der.

Har ikke anmeldt

Mannen er alltid høflig og hyggelig. Han stiller Synne spørsmål om livet hennes og er tydelig interessert i henne. Hun har aldri opplevd mannen som aggressiv, og han har aldri forsøkt å ta på henne.

Synne synes likevel det er ekkelt å møte på ham. Hun kvepper til. Hjertet banker fortere, og hun vet ikke hva hun skal si.

Synne har likevel ikke anmeldt mannen til politiet. Hun tror ikke det er noe poeng.

– Det første politiet kommer til gjøre, er at de ringer stalkeren og sier at de vet at han følger etter meg, det må han slutte med. Jeg har jo snakka med flere som har opplevd lignende saker. Det er et så vanskelig skjæringspunkt. Hva er stalking, og hva er bare å oppholde seg på offentlig sted? Hvor mange ganger må ting være tilfeldig før det er stalking? spør Synne.

Øverland sier at mange strever med det samme som Synne og dermed ikke vil anmelde. Et problem er at stalkeren vil oppfatte enhver form for kontakt som en bekreftelse.

– Du skal tenke godt gjennom det. Jeg vil aldri anbefale folk å ikke anmelde, men du bør tenke smart, sier Øverland.

– Noen av mine pasienter har sagt at de skulle ønske at stalkeren slo dem ned. Da kunne de i hvert fall anmeldt. Men mange av stalkerne vet godt hvor grensa går. De markerer bare at de kan gjøre noe, men så gjør de det ikke.

Øverland sier at man ofte trenger en person å drøfte med, fordi man selv står midt oppi stalkingen. Da kan politiet være en god samtalepartner. De fleste politidistrikt har nå god kompetanse på å gjøre en risikovurdering av stalking, og de tar det som regel veldig seriøst. Man kan også ta kontakt med politiet uten å anmelde.

– Men det er dette som er dritten med stalking. Det er «damned if you do, damned if you don’t». Du vet ikke hvor lenge det vil vare, og du vet ikke hva personen kan finne på å gjøre, sier Øverland.

– Å leve med den usikkerheten, kanskje i årevis, kan være veldig ødeleggende for et menneske.

De færreste ender i retten

Den såkalte stalkingparagrafen kom på plass i straffeloven i 2016. Det tar tid før rettsapparatet blir kjent med hvordan man tolker en ny lov.

Svein Øverland sier at problemet i Norge er at man har hatt veldig få saker som gjelder stalking oppe for retten. Det gjør at man ikke har noen særlig rettspraksis på området. Det vil si at rettssystemet ikke har tegnet opp grensene for hva som er stalking og ikke.

Det finnes likevel noen saker:

Hull i lovverket

Lovverket nå har noen hull. Det gjør at handlinger som kan oppleves som ubehagelige for offeret, likevel ikke er ulovlige.

I 2019 frikjente Høyesterett en mann som hadde kikket inn gjennom vinduene til flere unge kvinner i Trondheim. Mannen ble opprinnelig dømt for kikkingen, men Høyesterett opphevet dommen.

Grunnen er at dagens straffelov kun kan forby stalking hvis gjerningsmannen bevisst vil at fornærmede skal oppfatte det slik at hun eller han blir overvåket.

Det var politiet som spanet på mannen. Da oppdaget de at han hadde kikket inn gjennom vinduene til unge kvinner som bodde i studentbolig. Mannen hadde også filmet en kvinne som bare var iført truse. For dette tilfellet ble han dømt for seksuelt krenkende atferd.

Han ble derimot ikke dømt for å ha filmet og fotografert fullt påkledde kvinner.

Loven sier jo at stalkingen skal være «egnet til å fremkalle frykt». Om offeret ikke vet om stalkingen, og dermed ikke er redd, kan gjerningspersonen heller ikke straffes.

Per nå er det derfor lovlig å stalke noen så lenge de ikke vet om det.

Hva er tilfeldig?

Synne vet ennå ikke sikkert om mannen følger etter henne. For henne kjennes det likevel sånn.

– Han møter meg på veldig mange offentlige steder. Det er vanskelig å skille. Er han bare der tilfeldig? Han har også lov til å gå på kafé eller ta T-banen. Hvor går grensa, og når kan man reagere? spør hun.

– Det kan jo være tilfeldig. Men jeg møter jo sjelden andre i Oslo tilfeldig. Du møter ikke tilfeldig på folk i denne byen. Da ler man litt av det, at det var så vilt at vi møttes på denne T-banen.

Hun er ikke direkte redd for mannen. Han har aldri prøvd å gjøre henne noe. Men Synne sitter med en følelse av at han kunne gjort noe hvis han ville.

Til tider har det føltes som mannen har festet en chip i nakken hennes, at han vet noe om henne som hun ikke vet.

– Det er ekkelt når det er en mann som er dobbelt så gammel som meg, og som er større og sterkere. Jeg tror ikke han ville gjort meg noe eller bortført meg. Jeg er sikkert raskere enn ham, sier Synne.

Hun stopper opp.

– Det der er en ubevisst tanke. Men det er jo overlevelse: Kan jeg komme meg unna det her, eller kan jeg ikke?

Klandrer seg selv

Innimellom har Synne klandret seg selv for at mannen følger etter henne. Hun er redd for at hun har vært for hyggelig mot ham eller ikke avvist ham tydelig nok.

Hun skvetter til når hun møter på ham, og det faller henne ikke naturlig å være veldig direkte. Men hun har også avvist ham flere ganger.

– Det er mange som synes det er interessant når jeg forteller om det. Det er interessant enda, fordi han har ikke gjort meg noe, sier Synne.

– Om han hadde gjort meg noe, da hadde det ikke vært interessant lenger. Da blir det bare tragisk.

MER SOM DETTE:

ANNET FRA P3.NO: