Motörhead og frontfigur Lemmy er blant rockens aller mest ikoniske, og gjorde søndag kveld sin eneste konsert i Norge i år. Årsaken til besøket må vi tilbake til desember for å finne. Da mistet vokalist Lemmy Kilmister stemmen, og bandet måtte avlyse. Jovialt nok ble konserten altså satt opp igjen et halvt år senere.
Omlag 1800 tilskuere var godt varmet opp etter en drøy halvtime med tung og god heavy metal fra norske Sahg, og da Motörhead entret scenen til lyden av en flyalarm, og gikk direkte inn i klassikeren «Bomber», kunne en kjenne lykkefølelsen i salen. Det er liten tvil om at Motörhead er høyt elsket og aktet av rockefansen, kanskje fordi bandet aldri har forandret seg: Det handler fremdeles om den knallharde blandingen av rock, rockabilly, blues og hardrock, fremført høyt av eldre herrer kledt i svart, med raspende vokal og en hel del diskant.
Alt er altså som det pleier å være på Motörhead-konsert. Maskoten Snaggletooth er på backdropen, Lemmy har cowboy-hatt, bandet er backet av en Marshall-vegg, og trioen fremstår noe statisk. Sånn er det alltid. Motörhead er ikke et band som driver med rytmisk sportsgymnastikk på scenen. Ei heller et band som engasjerer fansen i finurlige publikumsaktiviteter.
Lemmy beveger seg knapt fra mikrofonen, mens gitarist Phil Campbell spankulerer litt frem og tilbake på scenen i et bedagelig tempo. Den eneste som virkelig blir sliten er den svært gode svenske trommisen Mikkey Dee, men han sitter trygt plassert bak et forhøyet trommesett. Og der ligger noe av nøkkelen til at Motörhead veldig ofte føles litt sedate live. Det er ikke, som mange mener, at musikerne går på autopilot. At innlevelsen mangler. Det er bare slik Motörhead er. Statiske og stabile. Uten store overraskelser. Uten dikkedarer.
Publikum er også noe avmålt under selve låtene, men når musikken stilner kommer det voldsomme stammebrølet, og det levnes liten tvil om at fansen elsker hvert minutt av konserten. En fanskare dominert av kraftige herrer. Har Motörhead verdens sterkeste fans? Godt mulig.
Selv om Motörhead faktisk har levert en del gode album etter år 2000, er nesten hele konserten viet klassiske låter fra tidlig 90-tall og nedover. «Damage Case», «Stay Clean», «Metropolis», «Over The Top», «Killed By Death», og selvsagt den sedvanlige avslutningen med terningkast 6-låten «Ace Of Spades». En sang som frembringer gåsehud hver bidige gang jeg hører den.
Konserten rundes av etter bare 65 minutter. Definitivt noe i korteste laget for en hovedattraksjon, særlig siden billettene ikke akkurat er gratis. Historiens fjerde Motörhead-konsert i Bergen føyer seg inn i en lang rekke av konserter jeg har sett med bandet der låtmaterialet er strålende, men der opplevelsen ikke er av samme kaliber. Jeg har aldri sett Motörhead gjøre dårlige konserter, men jeg har heller aldri opplevd at de leverer fantastiske konserter. Men om jeg er halvparten så levende som Lemmy når jeg er godt over 60, skal jeg være mer enn fornøyd.
Totto Mjelde
