Saul Milton (Chase) og Will Kennard (Status) har sammen med Nero stått for britenes kommersielle dubstepinntog i Norge det siste halvannen året. Godt hjulpet av P3, som har gitt spilletid til tre låter fra fjorårets album No More Idols, har produksjonsduoens vokaldrevne drum’n’bass og dubstep kommet seg fra dansegulvet til folks bevissthet. I fjor avsluttet de en kveld på unge og stekeglade Hove. I år avsluttet de fredagen på folkelige Slottsfjell.
Chase & Status er først og fremst en produsentduo og ikke artister. De har nok derfor gjort lurt i å plassere seg selv litt i bakgrunnen på hver sin side av scenen bak lysrigger formet som deres respektive C og S. Mellom seg har de trommisen Andy Gangadeen, foran seg hypemanen MC Rage, som fra «No Problem» drar i gang showet er kveldens desiderte midtpunkt. MC Rage gjør jobben sin og kommuniserer godt med publikum over vokalsporet, og det er liten tvil om at festen er i gang foran den fullpakkede Kongescenen.
Det er tidvis vanskelig å skille mellom om folk er gærne fordi de digger det eller fordi MC Rage ber dem om å være det. For den uinnvidde er det nok ikke lett å skjønne at det er de to som nesten står mørklagt som faktisk er headlinerne, der de spiller på synth, skrur på knotter og kjører ut de forhåndsinnspilte vokalsporene. For den delvis innvidde er det ikke lett å se at Chase gjør stort i det hele tatt når han ikke går foran på scenen og viser sine gitarkunster fra tid til annen. Det er MC Rage som bærer dette showet, og i det store og hele bærer han det veldig godt.
Men det er disse gitarkunstene som får det til å krype litt kaldt nedover ryggen på meg fra tid til annen. Jeg kan være med på at det funker å rocke opp bassen på «Hypest Hype», som også er første gang det virkelig tar av blant publikum. Men jeg har store problemer når den akustiske gitaren setter i gang «End Credits». At anonyme Chase skal spille litt på kassegitaren sin virker fullstendig malplassert i dette showet, hvor hard bass og heftig lys er hovedingrediensene og grunnen til at det koker. Men det er når de drar i gang Rage Against the Machines «Killing In The Name» halvveis ut i settet at det hele fremstår som fullstendig parodisk. Jeg tar meg selv i å lure på om det kun er jeg som synes det er humoristisk at det er en MC ved navn Rage som skal gi oss dubstepcoveren av en rockeklassiker.
Publikumsfrieriet er heller ikke over med dette. På neste låt, «Smash TV», kjører Rage på med strofer fra Red Hot Chili Peppers «Give it Away» samtidig som han roper etter en «fucking moshpit». Moshpitmaset fortsetter ut i «Pieces», uten at den lille klynga foran scenen blir større eller særlig voldsom, samtidig som Chase & Status sin oppskrift på fest begynner å bli oppbrukt. I mindre doser kan den være fantastisk og euforisk, men en hel konsert med temmelig like drop der den virkelig store variasjonen består i akustisk eller elektrisk gitar blir i overkant forutsigbart.
Mot slutten kommer de sterke radiolåtene «Time» og «Blind Faith». Det føles nesten urettferdig at jeg da skal være mettet på triksene Chase & Status har i ermet. Det er ikke mye å pirke på rent lydmessig, da store deler ligger på spor og gutta har vært på tur med det samme settet i over et år. Det er heller ikke mye å utsette på det visuelle, for både lys og produksjon er innmari fett. Det er også forståelig at de ikke kan ha med seg alle vokalistene sine på veien og storskjermene som viser dem er et godt og riktig plaster på såret. De har rett og slett skjønt hvordan de skal ta med seg festen på turné.
Dubstep og drum’n’bass kan knapt bli mer folkelig enn dette. Chase & Status hadde også den delen av Slottsfjellpublikummet som har sørget for et utsolgt Kastellnatt (Slottsfjells etterfest) i sin hule hånd store deler av tiden de hadde sammen. Kombinasjonen av kommersiell bassmusikk og rock kan funke fint, det. Bare ikke i en hel time.
