Det ville være galskap å tro Tha Carter IV kunne holde nivået til de foregående skivene i Tha Carter-serien. Rekka nådde tross alt et ganske så naturlig klimaks i det Wayne var nær verdensherredømme etter Tha Carter III.
Det imponerende, og fascinerende med serien er den klare progresjonen fra Tha Carter til Tha Carter III, hvor Wayne følger samme formel, men spisser den stadig klarere og leverer stadig råere vers, samtidig som han eksprimenterer mer og sakte bygger en drøyere persona. Kort oppsummert tre album hvor man formelig kan høre Wayne Michael Carter vokse fra talent til artist til populærmusikalsk premissleverandør. Men hvor tar man det hen etter et album (og noen mixtapeserier) som ikke bare gjør deg til verdens viktigste (levende) rapper, men som også står igjen som noe av det beste gitt ut på 2000-tallet?
Svaret er (overraskende nok, på sett og vis) å safe. Og bare for å ha det klart – Lil Wayne safer mer enn godt nok til å dra det hele i land. «6 Foot 7» er fortsatt en sterk singel, på tross av å være over året gammel, og Drake-gjestede «She Will» er blitt en monsterlåt av den typen man håper aldri slutter. Wayne imponerer på «President Carter», crooner seg ufortrødent gjennom den finfine poplåta «How To Love» og leverer selvsagt solid på Rick Ross-kollaboen «John». Og når Weezy går bananas på «MegaMan» med metaforer det krever nærlesing av amerikansk popkultur (og en haug med googling) for å forstå, er det nesten så man tror det er 2007 igjen. Nesten. For Lil Wayne har selvsagt ikke mistet evnen til å legge hoderystende fantastiske linjer (gi meg en annen rapper som får «official» til å rime med «tiramisu» med like stor selvfølgelighet). Og han har fortsatt denne skrudde delivery’en ingen matcher når han gidder.
Allikevel er vi altså et godt stykke unna de definerende øyeblikkene New Orleans-gutten dytta ut over en lav sko noen år tilbake. «How To Hate» hadde definitivt fortjent en annen gjesteartist enn T-Pain. Inderlige John Legend virker helt ute av kontekst på pule-anthemet «So Special», og et spor som «Nightmare on the Bottom» står igjen som lite annet enn en anonym trasportetappe. Og som de forrige albumene har avslørt – det er noe slitasje ute og går, også. Hvor mange ganger skal vår mann fra New Orleans dra variasjoner over «[substantiv] is a bitch/ I’m gonna [verb] her»-linjer?
Hørtes ikke egentlig flowen hans hakket mer variert ut tidligere? Hvor er produksjonene som stikker seg ut i mengden og hvor er det skrudde låtkonseptet kun Wayne tilsynelatende klarer å lande? Vel. Ikke på Tha Carter IV, iallfall. Det eneste virkelig weezy-eske ved skiva er at Wayne er arrogant nok til å ikke legge egne vers på to av sporene på albumet, og istedet overlater moroa til en haug med gjester (når det er sagt: herregud for noen vers Tech N9ne og Andre 3000 legger på «Interlude»).
Wayne trengte en trygg hjemmeseier etter Rebirth og I Am Not a Human Being. Et album som forsikret alle om at han var fortsatt var den største fisken i dammen. Slik sett lykkes Tha Carter IV. Dessverre gjør det at det musikalske, og med det den overambisiøse galskapen mange elsker (og mange andre elsker å hate) kommer i bakgrunnen. Uten at Tha Carter IV noengang er i nærheten av å være svakt av den grunn. Bare hakket svakere enn de forrige tre.
Andreas Øverland
