Mary J. Blige: Stronger withEach Tear
[Geffen/Universal]
Det er naturlig å bli nysgjerrig når damen som så og si har bygget karriere på å tonesette egen tristesse, plutselig har det bra og skal lage album om det også.
Som hennes niende albumtittel tilsier: Mary J har det bedre enn noen gang, hun er sterkere og vil gjerne formidle akkurat dét.
Vokalmessig fremstår hun tidvis som mindre organisk enn tidligere, og stemmeprakten har et tidsriktig, metallisk-kjølig preg. Trolig er dette Mary Js måte å «modernisere» seg på. Hun har også invitert med seg et knippe yngre mannlige gjesteartister, og aldersforskjellen kommer tydelig til uttrykk når det kanadiske rap-vidunderet Drake bidrar med gjestevers på ”The One”; Drakes vitalitet og karakter kler den femten år eldre Mary J meget godt, de utfyller hverandre bra, og valget av sparringspartner er utvilsomt positivt for helhetsinntrykket.
”Good Love” er et annet spor med tydelig feelgood-preg. Atlanta-rapperen T.I. finner sin plass i denne nydelige vorspiellåta med blåsere og velkjent koring. Fire minutter som oser av energi og overskudd!
Mary J får god hjelp av både produsenter (Blant andre Stargate, Rodney «Darkchild» Jerkins og Raphael Saadiq) og gjesteartister (foruten nevnte Drake og T.I. dukker Trey Songz opp på «We Got Hood Love»), men beviser også at hun alene innehar sine gode, gamle vokalferdigheter. Dette kommer særlig til uttrykk på ”Said And Done”, hvor vi får et gjenhør med Mary J slik vi kjenner henne fra mer miserable dager.
Stronger.. er et album som virkelig vokser seg større etter gjentatte gjennomlyttinger. Forutsatt at du tolererer det faktum at ”budskapet” mates inn med teskje. Jeg begynner, ondskapsfullt nok, så smått å ønske at madammen faktisk hadde det litt vondt. Med tanke på hennes tidligere utgivelser, og da kanskje spesielt The Breakthrough fra 2005, er det nærliggende å tro at Mary J er avhengig av denne harde motstanden og sårheten for å kunne uttrykke seg lidenskapelig og hjerteskjærende nok musikalsk.
Hun sier det jo faktisk selv, akkompagnert av pianoakkorder, synth og avslepne, pulserende rytmer i den ene av de to Stargate-produserte låtene: ”I Feel Too Damn Good.”
Trine Sollie
