Neil Young: Fork In The Road
[Reprise/Warner]
Musikken kommer i annen rekke.
«The Times They Are A-Changin’» sang Bob Dylan, en annen 60-tallsdebutant som sammen med Neil Young fremdeles jevnlig leverer musikk der tekst har en svært sentral plass. Dylans tekst fra 1964 siktet neppe til resesjonen vi opplever idag, likevel fremstår den fortsatt som en universell påminner om at protestsanger og politisk folkmusikk kan ha et bredere nedslagsfelt og en lengre levetid enn man kanskje skulle tro, enten de spilles på kassegitar eller med fullt øs – som hos Neil Young denne gangen.
Fork In The Road er altså et politisk utspill, en sonisk kronikk som – i likhet med det forrige albumet Living With War – plasserer Sinna-Neil i båsen for refsende samfunnskritikere. På humoristisk vis (”keep on blogging until the power runs out”) tematiserer han det økonomiske dragsuget vi befinner oss i. ”Where did all the money go?”, spør han retorisk i ”Cough Up The Bucks”. Om han med albumtittelen sikter til Village Voice’s matguide, og lar den fungere som en sterk kontrast til de sultne blikkene og foldede hendene på subwayen i New York, blir ren spekulasjon. Noe er det nok der.
Fork… er per i dag uløselig knyttet til nåtid. Bilens betydning i en verden truet av avgasser, økonomiske redningspakker og en nær forestående slutt på eventyret som startet i Detroit (Barack Obama ga motorgiganten GM et indirekte dolkestøt for bare en drøy uke siden) fungerer som en rød tråd, med et og annet sideblikk på Irak-krigen og ulovlig nedlasting. Mening fra ende til annen. Young skriker i ”Fuel Line” at ”The world is ready for a whole new game….” og sikter til en ny generasjon miljøbiler, el-biler som setter oljeindustrien på hodet. Og slik går no sporan. Tempoet er gjennomgående høyt, med unntak av ”Light A Candle”, som uten blygsel kunne vært å finne på Harvest. ”Just Singing A Song” fremstår som et av albumets høydepunkter, med klassisk gitarsoli og korsang.
Young gestalter garasjerocken med en tydelig signatur, han har etablert et utilslørt sound som beviselig fungerer perfekt fra scenekanten. Her spores også et problem med Fork In The Road. Brorparten av låtene er åpenbart manet frem gjennom jamming. Enkle strukturer med nikk til classic bluesrock (”Johnny Magic”) og boogierock (tittellåten) fremmer viktigheten av tekstene, men gir av og til musikken et sekundært preg. Dermed ender man opp med følelsen av at sinnet og frustrasjonen nærer og hjemsøker det musikalske på uheldig vis, og grensesnittet mellom politikk og låt blir vel tydelig. Den rufsete produksjonen på ”Hit The Road” speiler Youngs sinn godt, hadde det bare vært flere hylende sting på albumet som helhet.
Neil Young er en av de mest hardtarbeidende veteranene på stjernehimmelen i dag, historisk sett dumper det trolig et nytt album på nettet (!) i løpet av et par år. Og såfremt økonomien er nede, kan vi fans med knyttet neve headbange til Fork… frem til den tid. Men ikke mye lenger, til dét holder ikke låtene.
Mats Borch Bugge
