Få band har levert vakrere på Øya-festivalen enn Doves gjorde i 2009. Manchester-trioen brettet ut sin widescreen-pop i flotteste festivalformat, og da en flokk fugler kom majestetisk seilende over himmelhvelvingen under «Kingdom of Rust», kunne man late som om det var duer og at Doves skulle ta over for U2 som Valle Hovin-band.
Les også: Marius Asp anmelder Doves på Øya ’09 til terningkast 6
Fem år senere er Doves-fremtiden noe uklar («it’s nice just to have a bit of breathing space»), og vokalist Jimi Goodwin er nå klar med sin første soloplate. Siden den silkemyke, såre stemmen hans er/var Doves’ fremste signatur, blir det uungåelig å sammenligne med bandets fire plater, men det er åpenbart at han prøver å stå på egne ben. Eller som den polske tittelen Odludek så utydelig kommuniserer det: Jimi Goodwin har blitt en ensom type.
Albumet åpner sterkt og mystisk med «Terracotta Warrior». Først serveres disharmoniske blåserstøt som flyter over i en smektende basslinje Radiohead kunne rappet til Amnesiac, før Goodwins storslagne stemme forteller at «my love and passion, an elemental force» . Det hele ender i et crescendo og fremstår som en av de sterkeste låtene han har skrevet, samtidig som det i overraskende lite grad sender tankene mot moderbandet.
Les også: Njål Engesæth om Doves i 2002
Doves er derimot en tydeligere referanse på «Didsbury Girl», en semiballade som Goodwin kunne smeltet hjerter med rundt leirbål over hele verden. Videre er «Live Like a River» også en av albumets flotteste og mest overraskende, der Goodwin beveger seg via rockete beats inn i et filmatisk landskap vi kjenner fra Nick Cave-samarbeidspartneren Barry Adamsons mest noir-inspirerte soloplater.
Den sterke åpningen blir dessverre dratt gjennom gjørmen på plagsomme «Man v Dingo», en låt så gjøglete og bråkete at både Kaizers Orchestra hadde stoppet på gaten og ristet på hodet av gatemusikaten Goodwin. Der Kaizers og Waits hadde klart å snu bråket og støyete produksjon ti sin fordel, fremstår Goodwin som en insisterende popstjerne som har fått litt for frie tøyler.
Etter den heseblesende avslutningen på side a, føles det betryggende av Goodwin på siste halvdel av Odludek beveger seg nærmere det man kanskje hadde forventet fra Doves-frontmannen. «Keep My Soul In Song» (med en fantastisk oppløftende avslutning, albumets overgang) og «The Ghost Of The Empties» er fine, engelske poplåter med lette produksjonsgrep, mens «Oh! Whiskey» er en sjarmerende hyllestsang om hvordan det skotske gullet kan fungere optimalt.
«Oh! Whiskey»:
Odludek har et bein trygt plantet i uttrykket Doves har opparbeidet seg gjennom fire album, men i god solotradisjon søker Jimi Goodwin også mot nye territorier og leter frem ideer han kanskje har lagt i skuffen til fordel for bandkollektivet. Resultatet er en plate med storslagne topper og kjedelige daler, men også en plate som sender bud om at avgjørelsen om å gå solo er helt riktig.
Asbjørn Slettemark
