Jeg har aldri vært på Findings før, og jeg har aldri sett Steve Angello spille heller, så jeg tenkte det var stusselig å skulle dra alene på den svenske DJ-ens konsert på Findings. Det er jo mye morsommere å dele konsertopplevelsen med andre og jeg tenkte at dette kunne gi et mer realistisk inntrykk til anmeldelsen min. Dessuten leser jeg ofte kommentarer fra konsertgjengere som har hatt en helt annen opplevelse enn anmelderen, og synes derfor det var interessant å finne ut om det å anmelde en konsert sammen med konsertgjengerne ville påvirke min opplevelse. Derfor spurte jeg noen jenter jeg møtte på vei til Bislett Stadion om de ville adoptere meg inn i vennegjengen for noen timer, og sammen anmeldte vi Steve Angello.
Pøsregnet har heldigvis blitt til strålende solskinn når Steven Angello Josefsson Fragogiannis, som er hans fulle navn, entrer den største scenen på Findings. Det er ikke stappfullt foran Magenta klokka kvart over fem, men det er tydelig at de som har funnet veien hit så tidlig, har kommet for å få med seg det Swedish House Mafia-medlemmet, som de siste årene har prioritert solokarriere mens de to resterende medlemmene har gjort suksess som Axwell Λ Ingrosso.
«Rejoice» (ft. T.D. Jakes) fra hans nyeste album HUMAN setter startskuddet for det som skal bli en konsert bestående mest av basstunge EDM-produksjoner, noen remikser og et par Swedish House Mafia-hits.
Oppsettet på scenen er relativt enkelt og skjermene bak og på sidene viser minimalistiske videoer i mørke farger. Det er kanskje litt for enkelt. Min nye vennegjeng for anledningen er enige i at selve sceneshowet tidvis er kjedelig. Ingrid Tengs (22) synes det kunne vært bedre og mer fargerikt, mens Karianne Ryhjell (23) synes Steve Angello kunne gjort mer ut av det på scenen enn å bare stå og DJ-e. Svensken slenger ut et «Make some noise for yourselves» og «Let me see those hands» nå og da, men utover dette er han ikke nevneverdig energisk.
Likevel klarer han å engasjere publikum fra første rad til bakerst. Det danses og klappes uansett hvor jeg vender blikket. Stemningen er det som blir høydepunktet for kvelden. Loise Palm (24) mener at det faktisk ikke kan bli bedre. Hun er her med gode venner (inkludert meg) og sola skinner. Da kan man vel ikke gjøre annet enn å kose seg?
Nei da, det er slettes ingen dum oppvarming på den første festivaldagen, dette, og den generøse bruken av pyro, røykmaskin og konfetti gjør det hele til en aldri så liten ettermiddagsfest. Jeg skulle bare ønske jeg kunne høre DJ-en bedre. Lyden er nemlig flaut dårlig til en DJ-konsert å være. Jeg forventet at bassen skulle riste i bakken under meg, i stedet føles det som om jeg står på utsiden av arenaen og hører på konserten. Her får jeg medhold fra Karianne: lyden kunne helt klart vært bedre.
Jentegjengen savnet også litt flere låter å synge med på. Store deler av konserten fokuserer på dansevennlige produksjoner fremfor låter med tekst. Det er i grunn ikke så rart med tanke på at vi har med en DJ å gjøre, men det gjør også at det går litt for lang tid mellom høydepunktene, som uten tvil er «Greyhound», «Save The World» og «Don’t You Worry Child» fra Swedish House Mafias glanstid.
Også en Avicii-hyllest og remikser av blant annet Bob Marleys «Is This Love» og «Sweet Dreams (Are Made of This)» av Eurythmics skaper stemning i publikum. Det hele rundes også av med en remiks av Florence + The Machines versjon av «You’ve Got The Love» etter at Angello har påminnet oss om at alt handler om «love and respect». Ikke det mest inspirerende jeg har hørt i dag, og den svenske DJ-en kunne gjerne vært hakket mer gira på scenen, men han klarte å skape stemning og det er vel det viktigste. Det synes i alle fall Ingrid, Karianne og Loise, som mener Steve Angello gjorde en god jobb, men kunne laget mer show. Jeg er mer eller mindre enig. Det blir terningkast 4 fra de tre gode vennene og meg.
Anna Nor Sørensen (med god hjelp).
