Kaiser Chiefs, Slottsfjell
Englands beste liveband dro folk ut av søla og inn i et vellydende univers av energi og giverglede.
Leeds’ stolte sønner i Kaiser Chiefs har i tillegg til å gi ut tre relativt jevnt gode, refrengsterke album siden 2005, etablert seg som Norgesvenner og soleklare livefavoritter for de som har vært heldige å oppleve dem, enten på Hove, Sentrum Scene, Rockefeller eller John Dee. De har sakte, men sikkert, steget i gradene. Bandets melodiøse styrker og pågående energi, der enkel riffing og «laddish» tekster egner seg ofte godt fra scenekanten. I tillegg har bandet et godt utgangspunkt med et repertoire bestående av i alle fall fem relativt familiære radiohits, i hvertfall for de mest våkne festivalgjengerne.
Å la bandet avslutte årets Slottsfjellfestival er i seg selv ingen uvøren øvelse, men med det til tider hasardiøse regnet som høljet ned over Kongescenen lørdag, kunne det fort bli vel mye å forvente fullt amfi denne kvelden. Likevel; nesten 7000 beinharde gutter, jenter, kvinner og menn med søle i ansiktet, høy promille eller høy moral var ladet for britpop. Bandet på sin side lader nå opp til en nært forestående USA-turné, som oppvarming for rockemonsteret Green Day.
Kvintetten ser jæskla bra ut, og kler den stilrene scenen – der parkaskledde gitarist Whitey har linet opp to klassiske Fender-forsterkere på noe som minner om en pall for gull, sølv og bronsje. På gullplass sitter trommeslager Nick Hodgson med vindmaskin pustende mot tung lugg. Likevel er det vokalist Ricky Wilson som er sjefen og sjarmøren i bandet. Etter en streit åpning med blant andre en distinkt versjon av radiosingelen «Everything Is Average Nowadays», roper Wilson oppskriftsmessig «tusen takk» og får returnert rop og mye bevegelse fra regnjakkene. Kommuniksajonen med publikum peaker etter allsangen på «Ruby», da publikum oppfordres til å rope frem Peanut (keyboardist) og offentliggjør med dét en mulig intern spøk. Peanut jager så Wilson rundt på scenen før de to sammen pryder basskabinettene med Leeds United-flagget noen fans har tatt med.
Kaiser Chiefs viderefører mye av det som har vært gjort på øyriket tidligere, med hint til Dexy’s Midnight Runners og Blur, men også enda større band. «Love’s Not A Competition…» gir Coldplay assosiasjoner med sitt stadionriff og sterke følsomhet. Kveldens høydepunkt kommer idet vokalist Wilson klatrer opp i sceneriggen (men bare halvveis så høyt som f.eks Bruce Dickinson gjør) under «I Predict A Riot» – og får et relativt engasjert publikum til å synge med av full hals. Kaiser Chiefs gjør godt i å flørte med punk, og da mener jeg mer enn teksten på anthemet «The Angry Mob».
Etter en time og et kvarter (sharp) toner «Oh My God» ut, og britene har garantert solgt seg inn i veldig mange nye hjerter. Det hjelper å ha fengende låter, men uten den gleden og energien bandet utviser fra scenen ville dette festivalpunktumet fort kunne bli ren plankekjøring. Kaiser Chiefs kan gjøre en Kings Of Leon og bli et betydelig band i verdenssammenheng med neste album. De har ihvertfall liveformatet dønn inne, stilen intakt og låtene som skal til. Da gjenstår bare publikummet de fortjener.
Mats Borch Bugge
