Moving Oos: …And Understanding
[Kong Tiki/Playground]
Moving Oos’ stivbeinte og blodfattige soulrockforståelse begynner å nærme seg det parodiske.
Med debutalbumet Peace And Love tøyde trønder-nonetten Moving Oos, bestående av Per ”Jimmy Kruder” Borten og andre skikkelser fra det rocka Norge (fra Dadafon til NullSkatteSnylterne), sine svært begrensede konseptuelle rammer til det ytterste. Det resulterte i en fortjent radiohit (”Romancer”), nykommerpris under fjorårets Alarm og lovord hos Pitchfork.
…And Understanding følger, som tittelen antyder, opp med mer av det samme: Ultrareferensiell, bredbeint og ukomplisert syttitallsrock som forsøksvis frir til både det platesamlende soulfolket og slagsmålshungrige motorsyklister, med Frank ”Frankie Castello” Reppens hese stemme i begivenhetenes sentrum, flankert av tre stadig mer tilstedeværende kordamer.
Problemene hoper seg imidlertid opp fra et par sekunder ute i åpningssporet ”Catch Me When I Fall”. Den illustrerer ganske enkelt den sentrale mangelen i Moving Oos-prosjektet: Det finnes ikke snev av egenart i dette universet, verken låt-, lyd- eller arrangementsmessig; ikke én overraskende vending eller en detalj som ikke kan forutses ved et kjapt blikk på platecoveret. På ”Hard To Please” presses vokalen på en måte som ville fått den mest bakfulle Rod Stewart til å kreve et nytt opptak, mens ”High Times” ligger livsfarlig tett opp til MC5 hva intensjon angår, uten å nå garasjeflaggskipet til de sprukne tåneglene.
Når et blodfattig lydbilde trekker helhetsinntrykket ytterligere ned, føles lyspunktene – de finnes nemlig, i form av den lett skotittende ”Biggest Secret” og ”Favorite Season”, en rolig avstikker fra formelen – som lite annet enn en bortkastet sjanse til å løfte orkesteret opp av hobbyband-myra. Selv et Black Crowes anno 2008, som har holdt det gående i et kvart århundre, fremfører countrysoulbluesrocken sin mer overbevisende og interessant enn Moving Oos. Mer hår på ballene har de også.
